Smug.com – or “how to show you’re not participating on a topic”

A major problem with the universe we live in is the binary nature of social media participation. Either you’re participating, or you’re not. “I’m not going to post on this topic” is a post on that topic. There’s no way to show you’re not participating, or telling others they shouldn’t spend time on a topic, without becoming part of the problem.

What problem? It might be someone with a controversial opinion that you don’t think should be reaping the economical (all clicks mean ad-money) or promotional (all PR is good PR) benefits of the fifteen minutes of twitterverse fame that you could be contributing to, or it might be a topic you just think is framed wrong or a non-issue and would be better left to more thoughtful deliberation or the silent treatment.

But if you post anything, all who read your thoughts will be informed of, or reminded of the topic you’re trying to quash, and your words might just have the opposite effect of what you intended. And worst of all, unless you’re an idiot, you can’t feel smug about not participating in the discussion when you’ve actually posted, and where’s the fun in just not posting at all and sitting there being the only one knowing you have a reason to feel smug?

Enter Smug.com*, the website for registering your non-participation on unworthy topics. Say the ailing health of someone odious is causing a buzz and you think that wishing death and torment on anyone is horrible and/or this odious person doesn’t deserve even negative attention and/or everyone is just being idiots for posting about this when there’s a new Game of Thrones-trailer out. Log into your smug.com account, see if the topic already exists and click the “smug”-button if it does, or create it if it doesn’t. See if your friends have beat you to feeling smug about this, or if you’re the first one in. And then don’t comment, because there is no comment function, don’t “share on facebook”, because there is no “share on facebook”-function, just know that if your friends do the right thing and registered their smugness when they notice the topic, they’ll know you did so first. There will be no “new topics” promotion, no “What are your friends smug about?”-function, just a “search for topic”-function, a “create topic”-function and a “feel smug about topic”-button.

“That doesn’t sound like fun,” I can hear some of you say. But you’ll have to agree it’s an improvement over the hollow feeling of being smug all by yourself and any sharing feature or other function that allowed you to easily learn about additional topics to feel smug about would defeat the purpose of the site: Giving you the option to be semi-publically smug about not promoting a topic, without promoting the topic what so ever.

Okay, one other feature is required. What to do if you notice someone being smug about something while still posting about it? You press the “liar, liar, pants of fire”-button and attatch a link to the post in question, and that someone gets a notice they’ve been caught out.

Oh, and although you can’t have a profile with lists of what you’re smug about, for obvious reasons, you can have one with how many things you’re smug about, how many pant-conflagrations you’ve discovered, and how many times you’ve been caught with your underwear ablaze. And you can search on topics you think do deserve attention, find out who’s smug about not paying attention to them, and publicly shame them for their smugness.

*domain for sale as of today. If you have the required know-how and the inclination to make this site a reality, I’m willing to be the sleeping partner.

Overstyrt skole

I disse dager pågår det en stri kamp mellom lærernes arbeidsgiver, eller i det minste arbeidsgiverorganisasjon, og lærerne.  Temperaturen er noe høy på begge sider og ting settes på spissen, men for meg som lærer er det ikke tvil om at KS er på jordet her. Og årsaken er enkel. KS opererer under den vrangforestillingen at skolen ledes av rektorene og skoleeierne og at å innfri deres ønske om mer fleksibilitet i fastsettelse av lokale arbeidstidsavtaler (i den grad KS tolkning av dette er korrekt) vil gi bedre muligheter for skoleutvikling. Jeg skal ta for meg noen av detaljene i KS forsøk på å forsvare eget ståsted senere, men først vil jeg vise hvorfor det er så farlig å tro at det er rektorer og skoleeiere som styrer skolene.

Men la meg starte med å si at jeg liker å være lærer. Jeg liker å undervise. Jeg liker å jobbe med elever. Jeg liker å videreutvikle og forbedre meg som lærer. Jeg liker… Dere skjønner greia. Men jeg misliker å måtte forholde meg til sjefene mine.

Misforstå meg rett. Hver for seg er flere av dem ålreite. Noe av det de gjør er viktig. Men det er så mange av dem. De bestemmer så mye. Noe av det de bestemmer er viktig og riktig, men svært mye er lite viktig, upresist, arbeidskrevende og selvmotsigende. Og de presterer jevnt over å kombinere vage krav jeg ikke blir kontrollert på, med krav om at måten jeg oppfyller de vage kravene på skal være så lik som mulig alle andre læreres måte. (Jeg planlegger å utdype hvordan dette arter seg for muntlig eksamen, standpunktvurdering og læreplantolkning når jeg er ferdig med å irritere meg over KS.) Dette en av tingene som gir meg en svært selvstendig arbeidssituasjon og jeg burde ikke klage. På lavere nivåer i mange kommuner er kravene alt annet enn vage og pålegger lærerne en masse meningsløst arbeid. Men akkurat for meg er hovedproblemet altså litt vel mange sjefer, som bestemmer i overkant mye uten at det har særlig effekt.

Den viktigste sjefen min heter Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring. Her legges hovedrammene for de aktivitetene jeg bruker mest tid på, for her defineres de juridiske rettighetene elevene har til underveisvurdering, halvårsvurdering, egenvurdering og sluttvurdering etter målene i læreplanen. Hvis jeg ikke oppfyller de oppgavene forskriften tillegger meg som lærer, så har systemet sviktet eleven. Du vil kanskje si at det ikke er forskriften som er sjefen, men de som har utarbeidet den, men for meg er de en grå og ullen masse det er meningsløst å forholde seg til annet enn indirekte gjennom forskriften.

Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring er en brukbar sjef. Det den pålegger meg er jevnt over fornuftig, men det er likevel tre store problemer med Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring som sjef.

Det første er det det å ha en forskrift som viktigste sjef. Du tror kanskje jeg overdriver når jeg sier at forskriften er sjefen, men vi lærere minnes stadig om at det forventes av vi forholder oss direkte til forskriften og kjenner den og ikke bare rutiner og arbeidsinstrukser avledet av den.

Det andre er at alt det den pålegger meg ved å definere juridiske rettigheter til elevene blir noe som må følge byråkratiske normer og kunne dokumenteres i ettertid. Dette er ikke udelt negativt, men det er en del av en byråkratisering som i første inkarnasjon kun ga rettigheter til elevene og ingen plikter og som når alt kommer til alt ofte gir en illusorisk økning i elevenes rettigheter.

Men det tredje og kanskje viktigste problemet er at alt forskriften pålegger er vagt og må tolkes. Og siden jeg har så mange sjefer gjør dette at jeg må forholde meg til tolkninger av både forskriften og læreplanene utført av en hel haug av de andre sjefene, som byråkratene i utdanningsdirektoratet, byråkratene i fylkeskommunen, fylkets rektorer, egen rektor, utviklingsleder og avdelingsleder, samt kollegaer på egen og andre skoler i formelle og uformelle sammenhenger (ingen av dem med noen reell beslutningsmyndighet) og lærebokforfattere. Tolkningene blir presentert som presiseringer, utdypinger, notater, brev, forslag, veiledninger, nettverksgruppereferater, eksamensoppgaver, veiledende kompetansemål, eksempler på konkretisering av læreplaner og lærebøker. Noen blir sendt direkte til meg, mens andre får jeg først vite om et par år etter at de er lagt ut på nettsidene til et eller annet ressurssenter knyttet til utdanningsdirektorotet. Og hvis jeg skulle undres over om jeg oppfyller Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring på en god måte så er det i realiteten bare én person som er i nærheten av å ha oversikten over det, nemlig meg.

Og hver gang forskriften endres og/eller det kommer nye presiseringer, utdypinger, notater, brev, forslag, veiledninger, nettverksgruppereferater, eksamensoppgaver og lærebøker må jeg vurdere om det har noen praktisk betydning for mitt virke. Joda, av og til kan rektor gjøre en vurdering for skolen som helhet, men som oftest må hver enkelt lærer sjekke sin personlige praksis. Mange ganger har det null effekt på min personlige praksis og selv når det har en effekt er det sjelden den gir elevene noen merverdi.

Den nest viktigste sjefen min er dermed meg og jeg finner det derfor ganske fornærmende at KS ikke bare har latt være å spørre meg om min mening om den nye arbeidstidsavtalen, men at de også ignorerer at alle lærerorganisasjonene i år etter år har fortalt dem at disse endringene er uaktuelle. Det ser kanskje ikke sånn ut fra kontorene til KS, men skolen er i realiteten 95 % lærergjerningene og vi styres allerede for mye og for dårlig om vi ikke “potensielt”* skal tvinges inn i vanlig arbeidsuke også.

I neste episode skal jeg plukke fra hverandre KS lille mesterverk “10 spørsmål og svar om lærernes arbeidstid” der de lirer av seg et upresist og tanketomt forsvar for arbeidstidsendringene de sier vi ikke skal skrike opp om fordi de ikke har tenkt til å innføre dem.

* Den nye arbeidstidsavtalen innebærer ikke 37,5 times arbeidsuke for lærerne, “bare” muligheten for at dette kan avtales lokalt, men det vil selvfølgelig ingen rektorer og skoleeiere tvinge gjennom hvis det ikke er hensiktsmessig. At det er mye vanskeligere å motsette seg dette i lokale arbeidstidsavtaleforhandlinger er selvfølgelig ikke en god grunn til å protestere …

Klima-/Fysikk-kompetanse

Jeg har et debatt-innlegg i ukas Teknisk Ukeblad (nr. 34) som svar på et tåpelig klimaskeptikerinnlegg i forrige uke der forfatteren viser sin manglende kompetanse ikke bare når det gjelder klima, men også grunnleggende fysikk. Jeg deler side med et lengre tilsvar fra en annen klimaskeptiker som selvfølgelig ikke benytter anledningen til å imøtegå sin meningsfelles inkompetanse, men i stedet ser sitt snitt til å ri sin private klimakjepphest på en tilsynelatende mer kompetent måte. Argumentene og tolkningene hans henger ikke på greip, men han har i det minste den grunnleggende fysikken på plass. (Kommer ikke til å bry med meg å svare den karen, det får proffene ta seg av.)

Gjengir innlegget mitt her for dem som måtte være interessert og presiserer at jeg ikke mobber elevene mine på denne måten om de skulle vise så lav kompetanse. (Det skjer jo i praksis ikke. ;) )

I Teknisk Ukeblad nr. 33/2013 har Anders Westlund et debattinnlegg der han advarer mot klimamanipulering uten sikker kunnskap. Siden han kommenterer en artikkel i TU nr. 32 som allerede inneholder sitater fra forskere som uttrykker den samme skepsisen til slike prosjekter får jeg en følelse av at Westlunds egentlige agenda ligger i siste avsnitt der han stiller et kvasi-retorisk spørsmål som, om premissene var korrekte, ville så tvil om selv de enkleste og mest fundamentale kunnskapene vi har om drivhuseffekten.

Westlund etterlyser fra forskere eller TUs lesere «en sikker fysisk forklaring på hvorfor CO2 reflekterer varmestråling fra jorden mer effektivt enn f.eks. nitrogen», og hevder dette er et spørsmål også klimaforskere er usikre på. Siden jeg er en av TUs lesere, og også pedagog, skal jeg gjøre et forsøk på å gi et svar.

Først må jeg påpeke at det i dette aspektet av drivhuseffekten ikke er snakk om å reflektere, men å absorbere stråling. Jeg håper ordbruken er språklig slurv og ikke indikerer ytterlige, grunnleggende misforståelser av drivhuseffekten. Deretter kan jeg fortelle at diatomiske grunnstoffmolekyler som N2 og O2 har kvantefysiske egenskaper som gjør dem nær transparente for all varmestråling, mens et molekyl som CO2 absorberer slik stråling i to frekvensområder som kan betegnes som varmestråling. Siden det ene av disse dekker store deler av strålingstoppen for utstråling fra jordoverflaten fungerer CO2 som en drivhusgass.

De kvantefysiske betraktningene som forklarer fysiske egenskaper til grunnstoffer og molekyler blir det ikke plass til her, men at disse forklaringene finnes er utvilsomt og empirien viser da også at de nevnte gassene har disse egenskapene.

Westlunds påstand om at dette er «et eksempel på ting forskerne ikke er sikre på» er med andre ord svært misvisende og jeg kan ikke annet enn å undre om ikke et tidsskrift som TU burde ha en ordning der trivielle, faglige spørsmål kunne besvares på epost til spørsmålsstilleren i stedet for å stiles til hele TUs leserskare.

An awesome dinner

It’s been a while since I’ve made a post to this blog. But finally something important enough to post about has happened. Namely the dinner I made myself today. No recipe apart from the food knowledge I posses in my exceptional brain. But so you too can share this culinary experience I’m going to guide you through it, step by step. Not all steps need to be done in the order given. Which steps can be interchanged is left as an exercise for the reader.

1. Make Norwegian sauerkraut for Christmas. Preferably this task should be given to your younger brother.

2. Store said sauerkraut in your freezer for at least six months, then defrost it in the microwave.

3. Buy slices of pork neck, or neck chops as we call them here in Norway. Pick one with nice marbling, pepper it well and place in shallow container. Cover with apple juice and leave in fridge for at least an hour.

4. Brown meat well in sizzling butter in a pot or pan that you have a lid for.

5. Cover meat with apple juice, starting with the marinade. Add a splash of soy sauce. Put the lid on and leave to simmer on low heat for 45 minutes, turning it now and again.

6. Remove meat.

8. Reduce apple juice to a thick syrup.

7. Put meat back in for reheating while you get your mashed potatoes ready.

8. Put meat slathered in apple syrup on plate with sauerkraut and mashed potatoes.

9. Add more apple syrup. Wonder if you can use all of it, and if it has any other uses, and if it’s a sin to throw it out. Decide it will probably just sit forever in the fridge and fill pot with water ruining the remaining syrup but ensuring it will not dry out and become a permanent part of pan.

10. Eat!

11. Sing my praises.

Semmelweis, Hahnemann and alt.med.-nonsense

People arguing for various alternative medical approaches being valid, or at least possible, often use the example of Ignaz Semmelweis, either directly or by using the completely valid limitations of the real world execution of science that the Semmelweis case raises. Unfortunately they only do so in a limited way and as a rhetorical device. They already know what is true, much like Semmelweis’ opponents, and fail to see that their favourite theory, while ridiculed like Semmelweis’ hypothesis, lacks the solid scientific backing Semmelweis presented. In this post I’ll examine this in more detail and contrast the case of Semmelweis with that of Samuel Hahnemann, creator of homeopathy, since they have overlapping life spans and together allow for some interesting comparisons between science based medicine and alt.med.

For those unfamiliar with the story of Ignaz Semmelweis, he was a Hungarian physician and early pioneer in antiseptic procedures. (If you know the story, you can skip this paragraph, but anyone would benefit from reading the wikipedia entry Ignaz Semmelweis as a refresher) He noted the difference in mortality rates from puerperal fever between two maternity wards in the hospital in Vienna where he worked, examined the differences between the two wards and determined that the main factor distinguishing them was that one was used to train medical interns and one was used to train midwives. He then hypothesized that the medical interns were picking up some sort of cadaverous particles from the corpses in autopsy (an activity not included in midwife training) and that this was the cause of the fever. To prevent this and to test his hypothesis he instituted the practice of hand washing with cholorinated lime before touching patients. This reduced mortality significantly both in this hospital and in other hospitals where it was used.

To someone living today, Semmelweis’ discovery seems obvious, and its opposition ridiculous, but it’s important to try to realise that germ theory was yet to be formulated, that medical science was still in its infancy and that Semmelweis wasn’t the first to consider contagion and cleanliness. Still, some of the arguments directed against Semmelweis are easily recognisable to someone defending alt.med. “Correlation does not equal causation”, “Your suggested mechanism is incompatible with established science”, “suggesting a single mechanism here is ridiculous” and “Where is your peer reviewed paper published” are not uncommon when dismissing some alt.med.-approach. Okay, I don’t know that the last one was used against Semmelweis, and probably not, but part of the baffling resistance to Semmelweis methods may be ascribed to lack of efficient publication and emanation of the findings.

So far so good for alt.med. Scientists, and therefore the real world of science, is resistant to change, and, although true in general, arguments such as “Correlation does not equal causation” and “parts of what you’re saying are obviously wrong” can be used as rhetorical devices to supress and ignore new ideas. And if Semmelweis eventually was vindicated and recognised as a pioneer, despite his “corpse particle” idea beeing inaccurate, isn’t it possible some alt.med.-heroes might one day be vindicated too? Of course it’s possible! All that is necessary is for them to have the solid data Semmelweis had and wait for science to catch up. But here’s what Semmelweis had, and alt.med. keeps failing to bring to the table.

  • Solid scientific data to base his hypothesis on. There was a clear difference between the two wards, and Semmeweis could also show that the increased mortality from puerperal fever coincided with the start of patholocical anatomy at the hospital in 1823.
  • Solid scientific results from testing his hypothesis. Mortality decreased significantly everywhere handwashing was mandated.
  • He was fighting an establishment built on barely scientific ideas.

Twenty years ago alt.med. had excuses for not living up to the ideal of Semmelweis. Little research had been done and resistance to alt.med. was largely based on resistance to new things that conflict with current knowledge, but even back then there was the important difference that “current knowledge” in 1993 was vastly more scientific than “current knowledge” in the 1840s and 50s. Still, “How can you dismiss homeopathy/acupuncture/healing without proper medical trials?”, was not a cry completely without merit. Today however we have 20 years of research showing little or no effect of most alt.med. approaches and increasing knowledge of the quirks of human psychology that keep the belief alive in face of this. Today it is the homeopaths who refuse to accept the scientific data because it goes against their established “knowledge”.

Now what about Samuel Hahnemann, why is he interesting? Well for one thing, he invented the treatment that currently has the highest combined ridiculousness-popularity-misunderstanding level. There are dafter ideas out there, there are more popular treatments out there and there are ideas people know less about, but none combine all three in the way homeopathy does.

Unlike his modern day fans Hahnemann had perfectly good excuses for coming up with this ridiculous idea and sticking with it. He was 63 years older than Semmelweis and the state of medical science was quite a lot worse. He correctly observed that popular treatments of the day did more harm than good and actually quit practising medicine for a while and worked as a writer and translator while trying to investigate medicine scientifically.

Skeptical of the newly suggested effects of cinchona-bark as a malaria remedy he tested it out on himself and experienced similar symptoms to those of malaria. From this he incorrectly concluded that “like cures like”, substances affecting the body will cure illnesses with similar symptoms. Unlike Semmelweis he did no rigorous scientific examination of this hypothesis, instead he introduced more principles without testing them properly, the most important that diluting the substance doesn’t reduce the curative effect. Although some modern homeopathic remedies uses low dilutions, most uses dilutions so extreme that it’s unlikely for the single pill or drop you take to contain a single molecule of the original substance.

Being less harmful than popular treatments of the day, homeopathy rose to be a significant player on the field of medicine, but it was always attacked as being scientifically ridiculous, and as directly harmful treatments were weeded out by maturing medical science, homeopathy went into decline.

With the increased focus on alternative medicine at the end of the 20th century homeopathy had a second chance to prove itself, and failed. What’s interesting is that this failure has done little to reduce homeopathy’s resurgence. Medicine’s great successes in the 20th century are forgotten by the fortunate with access to modern medicine, we move the goalposts and demand to be completely healthy all the time and will accept no uncertain diagnoses and limits to knowledge, and alt.med. offers that certainty, ufettered by reality and demands for documentation.

Homeopaths and other alt.med.-proponents still see themselves as Semmelweises, unfairly ignored, and uninformed patients and politicians are still propping them up, ignorant that what they’re dealing with are Hahnemanns, successful only because they rarely do direct harm. Openness to new, untested ideas, was a virtue lacking in Semmelweis’ opponents and important to strive for even today, since it doesn’t come naturally. Openness to old, disproven ideas, is asinine, and alt.med. proponents should stop asking for it.

Hva skal vi med pressen? (Eller: er jeg enig med Inga Marthe Thorkildsen? Jeg tror svaret er kanskje.)

Hva motiverer i vår dager den fjerde statsmakt?  (eller den tredje statsmakt om du er i Sverige) Opplagstallene? Eller et ønske om å formidle viktig og nøktern informasjon om statens ve og vel og de andre maktenes gjøren og laden? Om det sistnevnte fortsatt har en betydning gjøres det i hvert fall en dårlig jobb. Alt journalister tar i ser ut til å bli, eller være, tabloidisert slagsordspolitik og stråmannsargumenter.

Ta kvinnedagens store snakkis i riksavisen Aftenposten, Inga Marthe Thorkildsens brannfakkel “— Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke“.

For det første: Er det virkelig nødvendig å bruke et milelangt sitat som overskrift? Ja, det er et blikkfang og trekker lesere, men det gjør også leseren forutinntatt og setter tonen for debatten mellom de som sjelden leser forbi overskriften.

For det andre: Hva er det Aftenpostens journalist Marie Melgård har produsert? Er det et intervju eller har hun tatt jobben som talerør for likestillingsministeren på kvinnedagen? Produktet bærer preg av det siste. Vi skal halvveis ned i … artikkelen (?) før journalisten gir seg til kjenne ved å sitere et spørsmål til ministeren og det går ikke klart fram om utvalget av bakgrunnsinformasjon er ministerens eller journalistens. Det er også det eneste spørsmålet som presenteres, så vi får aldri vite hvordan det kom til at likestillingsministerens hjertesukk, som artikkelen (?) presenterer seg som i første avsnitt, ble ført i pennen av Aftenpostens journalist.

For det tredje: Midt i presentasjonen av Thorkildsens utsagn med noe uklart opphav, og rett før det eneste refererte spørsmålet, siteres så et argument fra “forfatter og blogger” Karianne Gamkinn. «Jeg er ikke en dårlig feminist selv om jeg ikke velger karrière.» Sitatet er fra Aftenposten, men formodentlig fra noe som ikke ligger på nett, for det er ingen lenke til … artikkelen? Intervjuet? Bokanmeldelsen? Kronikken? For meg ser det ikke ut som Thorkildsen ble forelagt dette sitatet før hun svarer på spørsmålet «— Hva tenker du om dem som lengter etter å være hjemme, og ikke vil ha likestillingspekefingeren i ansiktet?» men det farger helt klart leserens oppfatning av svaret.

Så langt i denne journalistiske produksjonen er det Thorkildsen som har kommet til orde, om enn med ukjent mengde assistanse fra journalisten. Er jeg enig med henne? Vel, det er ikke godt å si, siden jeg ikke vet hvilken problemstilling Thorkildsen egentlig svarer på, og tolkningen min blir farget av rammene og responsen fra opposisjonspolitikerne som kommer etterpå (og som jeg kommer tilbake til), men jeg tror det. Jeg er generelt ingen fan av Thorkildsen eller SV, men det hun sier og eksemplene hun velger forteller, er at å stå utenfor arbeidslivet for å være hjemmeværende over tid har store økonomiske kostnader og gir reduserte valgmuligheter på sikt, både fordi valgfrihet er knyttet til økonomi og fordi man reduserer sin egen verdi i arbeidsmarkedet, noe som også delvis gjelder det å velge deltidsarbeid. Eksempelet hun trekker fram er en kvinne som valgte å være hjemme med et barn med funksjonsnedsettelse (antagelig i ganske mange år), for så å bli forlatt av mannen og sitte igjen med minstepensjon. Hun påpeker deretter at det generelt i Norge ikke er politisk vilje til å bruke penger for å øke andelen hjemmeværende. At jeg ikke er enig med henne i at sekstimersdagen er et ansvarlig tiltak for å gjøre det lettere å være familiemenneske er ikke så viktig, jeg har tross alt ikke satt meg så godt inn i problemstillingen, og det er det eneste dryppet i en lang artikkel som ikke handler om hvordan ting bør være, men om hvordan de er.

Men tilbake til det journalistiske arbeidet og mitt “for det fjerde”: Nå kommer opposisjonen til orde under deloverskriften “Thorkildsen er kvinners verste fiende“. At det var? Høyres Linda Hofstad Helleland tar raskt og brutalt fra meg de små Høyresympatiene jeg hadde igjen ved å tolke Thorkildsens argumenter som etiske verdivurderinger og ikke personøkonomiske. Jeg kan vanskelig se for meg at et intelligent menneske ikke ser at det å gå hjemme med barn, med mindre du har et halvt dusin eller så, er et valg av personlig glede framfor person- og samfunnsøkonomisk gevinst. Og når vi har kommet forbi den emosjonelle tordentalen er det da også velkjent Høyrepolitikk vi serveres og ikke en falsifisering av Thorkildsens uttalelser om de økonomiske tapene hjemmeværende mødre utsettes for. Det er valgfriheten til å bruke all permisjon på mor Helleland trekker fram i et harskt angrep på noe Torkhildsen nok står for, men som ikke en gang indirekte er relevant kritikk av det hun har uttalt seg om her.

Hakket bedre gjør KrFs Dagrunn Eriksen det, men også hun ignorerer at Thorkildsen sier svært lite om hvordan det bør være og mest om hvordan det er. Jeg har vondt for å forene «Å kjøre på som SV og Thorkildsen gjør med å kreve 100 prosent tilstedeværelse på jobb, og at man skal være en 100 prosent perfekt mor, tror jeg fører til at flere velger å stå helt utenfor arbeidslivet» med Thorkildsens eneste uttalelse i denne sammenhengen om hvordan ting “bør” være, nemlig en innføring av sekstimersdag.

Til avslutning:
Har jeg feiltolket Thorkildsen? Det er vanskelig å si, siden jeg ikke har funnet en klargjøring fra henne. Er det for mye forlangt at alle politikere begynner hver sin lille blogg der de kan fatte seg i langhet uten journalistisk innblanding?

Har jeg vært for kritisk til journalistens arbeid? Basert på mye av responsen jeg har sett mener jeg jeg har mitt på det tørre. Riktignok ser jeg ikke for meg at responsen hadde vært veldig mye mer rasjonell og relevant, men da hadde i det minste skylden ligget på alle de andre journalistene og politikernes manglende evne til å snakke i noe annet en tabloidformat.

Books ( Goodreads)

Books are great! Sure, there are books that are horrible in content or style. But the general concept of a book is one of the greatest things there is. And one of the best things is sharing your favourites with others or calmly and rationally discussing how your favourite book is a literary masterpiece and anyone disagreeing or liking a book you find unimpressive is a dimwitted poo-poo-head.

One site facilitating such discourse is Goodreads. You can register the books you own, or read, or plan on reading. Rate them, comment on them or discuss them. My main use of the site is as the (lessee one, two, …) fourth incarnation of a system for keeping track of books I’ve read so I don’t get disappointed halfway through chapter three when I realise it’s not just that the author is predictable, I have actually read the book before.

It’s also good for showing off that I own well over a hundred books and have read more than 1500.

Picture humanity

The image below, unless you have some sort of resizing of your screen or browser, represents one fifth of the current world population as 400 x 350 pixels. That means each pixel, each of the smallest dots in the image, the width of the black edge, the single black dot in the middle of the pale blue square in the upper left, is 10000 individual human beings. If you’re not a hive mind, an alien intelligence or a terrestrial species capable of reading blogs that’s not Homo sap. (if you are, please leave a comment), that makes you one ten thousandth of a pixel in this image of just one fifth of humanity today.

One fifth of humanity in pixels

The pale blue square, mainly there to make it possible to find that single, 10000-person dot, is about the population of Norway, 5 million people. The smaller black square next to it is how many people are born on this planet, each day, about 37000. And the smaller dark blue square next to that again is how many die, about 16000.

What about the big pink area? That’s the population of China. Nearly a fifth of humanity all by themselves. India would fill up nearly as much, while Europe and the US together nearly get to play in the same league.

What this means is you’re a miniscule part of humanity. Your desires, hopes and fears may be the most important thing in the world to you, but you’re only one of 7 thousand million people that make up humanity. All your actions are, most likely, swamped by the actions of the rest of us, and if there was a vote between pleasing you, and pleasing everyone else, you’d lose.

On the other hand, so would everyone else. The doings of humanity are made up of the actions of every individual. And as you’re reading this, you’re likely to be one of the part of humanity with the most freedom to act, the largest share of humanity’s surplus, the biggest influence. Thus, by any reasonable system of ethics, you also have the most responsibility to consider the consequences of your actions.

MadArtLab presents QI presenting wonderful illusion

This is why MadArtLab is a great blog and QI is the best program on television:

http://madartlab.com/2011/09/25/sunday-morning-illusion/

Mynt og kron

NRK har en ny serie. Om tall! Yay!

Første episode av Siffer gikk nå på søndag, går i reprise i kveld og et par ganger til i løpet av uka og var en herlig rundtur i sannsynlighetsberegningens verden. I den anledning viste programlederen et utrolig triks for å få det samme resultatet i mynt og kron ti ganger på rad. Jeg skal ikke avsløre dette trikset her, men ta opp et annet tema utløst av at programlederen konsekvent sa han fikk kron, når han egentlig fikk mynt.

Pedantisk begrepspirk, sier du kanskje? Det kalte i hvert fall jeg det spøkefullt  i en facebook-status, men ble behørig satt på plass av min mer finansielt kompetente far, som motbeviste standpunktet med en elegant reductio ad absurdum. Definisjonen på mynt og kron er altså kjempeviktig og dermed verdig plass her på Hyperbolsk. (I Hyperbolsk? Hos Hyperbolsk? Hmmm…)

Tenk om amerikansk  høyesterett hadde vært uenige om definisjonen på heads og tails når de slo mynt og kron om hvem som skulle bli president i USA i 2000? Hvilke konsekvenser kunne det fått?

Nå vet jeg riktignok ikke hva som er fram og bak på amerikanske mynter, men på norske mynter er det som følger:

Den siden som har verdien er mynt og den siden som ikke har verdien er da ved eliminasjonsmetoden kron. Min hovedreferanse til dette er norske ordbøker, som bokmålsordboka. “Sånn har jeg aldri gjort det / sett det gjort.” er dermed ikke gyldige motargumenter. Finn en bedre referanse eller innfinn deg med realitetene.

PS. Myntens fram- og bakside, det numismatikerne kaller advers og revers, er ikke definert kongruent med mynt og kron og ser for meg ikke ut til å være ordentlig definert i det hele tatt.

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 86 other followers