Raushet (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 3)

Raushet (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 3)

Om du ikke har lest del 0, del 1 og del 2, ikke fortvil. Det er denne delen jeg vil promotere som interessant og viktig. I de andre delene har jeg raljert litt over at faglig svake innlegg fra lesere får plass i teknisk ukeblad og plukket noen spesifikke innlegg fra hverandre. Det har jeg gjort med svært lite raushet fordi jeg mener at TU er feil arena for denne typen innlegg og fordi de som har skrevet innleggene burde ha hatt den grunnleggende vitenskapelige innstillingen og kompetansen som gjorde dem i stand til å se feilene selv. Kanskje det var for lite raust, det er menneskelig å feile og kanskje begge disse ville skjønt hvor de tro feil med en klar og enkel redegjørelse. Og hadde det vært et internettforum, en pubdiskusjon, en klasseromsdiskusjon, så hadde slik raushet vært helt på sin plass og også falt de fleste naturlig, i hvert fall ansikt til ansikt.

For mangelen på raushet er en av de store problemene i internettfora og kommentarfeltdiskusjoner. De er fulle av aktører som tar det for gitt at motstanderen er blind, døv og dum. Aktører som skriver, ikke for å opplyse motstanderen og/eller invitere til diskusjon, men for å tilfredsstille sin egen uttrykkstrang, for å latterliggjøre, for å inngå i det fellesskapet det er å inngå i den ene eller andre siden i et slikt sammenstøt. Og her kan jeg selvfølgelig beskyldes for å sitte i glasshus, ut fra de tre foregående delene av denne monster-bloggposten, men jeg unnskylder meg, kanskje litt billig, at de faktisk aldri var ment å invitere til diskusjon om innleggenes innhold, men om de hørte hjemme i TU. I den grad jeg fortsatt deltar i internettdiskusjoner og kommentarfelt så har jeg raushet som ideal.

For mye selvkritikk og kritikk av andre er jo drepende for den kreativiteten som er nødvendig for å føre vitenskap og utvikling videre, og det finnes ingen magisk formel for å se hvem det er som aldri kommer til å bidra med noe av relevans og aldri kommer til å forstå at litt selvkritikk og kunnskap er nyttig for ikke å kaste bort tiden fullstendig, og hvem det er som har noen gullkorn inne, om man bare behandler dem med respekt og som om de er medmennesker med følelser og tanker.

Det er selvfølgelig svært vanskelig å holde på det idealet i alle situasjoner. Men selv om mange motstandere og meddebatanter kommer med bidrag som gir inntrykk av at de anser raushet som en utilgivelig svakhet, så er det viktig å huske at den flommen av edder og galle du strever med å holde tilbake ikke er noe bedre og mer prisverdig bidrag i debatten, og at idioten i den andre enden av ledningen, eller på den andre siden av bordet for den sakens skyld, antagelig sitter med akkurat samme unnskyldning. Selv om akkurat du har vært høflig å konstruktiv betyr ikke det at ikke motstanderen er preget av alt som har gått før. Hvem som eventuelt startet skittkastingen er ganske irrelevant når møkka har gått fram og tilbake noen dusin ganger.

Klarer jeg å leve opp til dette idealet? Selvfølgelig ikke alltid. Og noen diskusjoner er bare for slitsomme. Jeg forlot et forum for ikke lenge siden fordi en klimadiskusjon bare gikk i ring på de samme feilaktige premissene og jeg var helt tom for raushet, og jeg har ikke tatt sjansen på å vende tilbake siden. Noen ting er bare ikke verdt blodtrykksøkningen.

Men raushet er ikke bare mangelvare i internettdiskusjoner. Det er også mangelvare i samfunnsdebatten ellers, og, kanskje verst av alt, i politikernes hoder. En ide lagt fram av feil parti har ikke en sjanse, uansett hvor god den måtte være, fordi politisk debatt svært ofte mangler det viktige elementet debatt. Det er ikke en fremlegging av argumenter med påfølgende evaluering og motargumenter/meningsendring, det er en slitsom presentasjonsform av allerede vedtatte “sannheter”. Men stiftelsen av mitt Ideologisk Pragmatiske Parti (jeg sliter mest med å finne på et godt navn, og at et parti må ha flere medlemmer, det er mitt parti!) får vente til en annen gang.

Gå ut og vær raus!

Pseudofysikk (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 2)

Det andre innlegget som trigget responsen min nevnt i del 0 (det første innlegget er omtalt i del 1), var det ganske triste «Lynets opprinnelse – ikke feil premisser» av sivilingeniør Peder Skotner. La meg starte med å sitere første avsnitt:

«Det har ikke vært mye debatt om min opprinnelige artikkel 27/3, og jeg får takke Espen Murtnes og medstudenter for bidraget selv om det innebærer noe motbør for teorien.»

Hvorfor trist? Jo, fordi Skotner ikke evner å se det store hullet i sin egen hypotese. Han har gjort noen betraktninger om kreftene mellom molekylene i overflatespenning og fordeling av ladning i vanndråper og kommet fra til at det her er energi nok til å forårsake lyn. Problemet er at hypotesen ikke gir noen ladningsforskjell mellom en sky full av vanndråper og stedet lynet treffer (eller går fra, alt etter som hvordan man ser det). Hver vanndråpe er fortsatt elektrisk nøytralt ladd om så alle elektronene lå på overflaten og protonene lå inni. Dette ble påpekt, i overkant høflig, av tre fysikkstudenter som svarte på første innlegg, men selv om Skotner takker dem høflig for engasjementet overser han glatt denne helt basale kjernen i kritikken deres og kommenterer i stedet alt mulig annet.

Og noe dypere enn det er det ikke noe poeng å gå i hypotesen. Slik pseudofysikk kan det være utrolig gøy å diskutere på nettet. Man kan lære masse når man vil være grundig i å plukke en hypotese fra hverandre, og man kan lære mye nytt av de elementene i argumentasjonen som har en rot i virkeligheten. I Skotners tilfelle er det for eksempel et sidespor om hvorfor en tynn vannstråle avbøyes når en elektrisk ladd kam bringes nær den, noe som ledet meg til en diskusjon et sted på nettet, mellom kompetente fysikere, om svakhetene i skoleboksforklaringen og deres diskusjon om faktisk vitenskap på feltet.

Men avis-/magasinkommentarer er lite egnet til slik diskusjon og utforskning. Skotner legger for eksempel ved denne youtube-lenken https://www.youtube.com/watch?v=ynk4vJa-VaQ som ville gjort det meningsfullt å lese om villfarelsene hans om man kunne klikke på den. I stedet gjør formateringen til TU alle bokstavene om til store bokstaver slik at det skal en liten omvei til for å få fram videoen, i tilegg til det bryderiet det er bare å måtte skrive den av fra bladet. Det er også nesten tre måneder fra Skotners første innlegg til det andre, og om man skal svare igjen så blir det bare for å iterere at «hypotesen din gir ingen ladningsforskjell mellom regioner, hvorfor tror du det blir lyn av det?» og undres over at det går an å legge vekk så grunnleggende fysikkforståelse.

Her kunne TUs redaktør hatt et poeng om at det er viktig å slippe til nye tanker og ideer, men mer om det i fjerde og siste del (del 3 [sic]).

Klimaskepsis (Om sludder i Teknisk Ukeblad – del 1)

Jeg har svart uvitenskapelig sludder om klima i TU tidligere, men som beskrevet i innlegget gjengitt i del 0 valgte jeg denne gangen å i stedet fokusere på det overordnede problemet at sånt vås blir publisert. Men det er jo ikke urettmessig å kalle det en hersketeknikk å kalle noens ord for vås uten å grunngi dommen, så jeg skal ta meg bryet med å plukke ting fra hverandre i detalj.

Vi snakker altså om innlegget «CO2 gir liv til vårt øl, vår tonic og vår musserende vin» av pensjonert sivilingeniør fra oljeindustrien John Amdal. Allerede i tittelen aner vi tonen i innlegget, CO2 er jo nyttig, hvorfor demoniseres det? Det er mulig det er valgt av redaksjonen, men det er treffende for hva som kommer videre. Her er hva Amdal bedriver.
1. Angrep på pressen og en stråmann av dimensjoner: «[Man får] inntrykk av at CO2 er en forferdelig gass som må fjernes fra jordens overflate fordi den ødelegger den»
2. Ny stråmann: «Man får inntrykk av at alle disse tonn CO2 fourenser atmosfæren og fortrenger vårt eget livgivende oksygen.»
3. Løgn/inkompetanse: «I Wikipedia står det at [konsentrasjonen av CO2] er 0,038 prosent og økende, men det har de ikke produsert et tall for.» Jeg har ikke klart å finne en artikkel som omhandler CO2 og som ikke gir bedre tall enn det, og mange som så gjør.
4. Mer strå: «Noen hevder at flyene legger igjen CO2 utenfor atmosfæren …» Fortsettelsen her minner meg veldig om mange elevers misforståelser rundt drivhuseffekten og gir meg ikke mye tiltro til Amdals faglige kompetanse på feltet.
5. Kjernen i innlegget: Amdals personlige teori om at global oppvarming skyldes varmeutslippet fra menneskers energiforbruk. «Om vi får vår energi fra fossefall, atomkraftverk eller andre forbrenningsverk, blir det meste omgjort til varme. Og den forsvinner ikke ut fra atmosfæren som vi lenge trodde. Den blir her og varmer opp vår jordoverflate!»

Og her er det mye å ta tak i. Amdal gjør det ikke klart at han ikke tror vår forståelse av drivhuseffekten er god nok, men det er vanskelig å se at bidraget hans gir mening om han ikke er skeptisk til det aller meste av slik vitenskap, så hva er det som gjør at jorda holder på varmen? Og hvordan skiller denne varme-holdings-effekten mellom varme fra menneskers energibruk og varme fra sola? Om vi skal holde oss til tall fra Wikipedia så er nemlig det totale varmeutslippet fra menneskelig bruk av fossile drivstoff i størrelsesorden en titusendel av innstrålingen fra sola. Andre energiformer er bare en brøkdel av dette igjen og spiller da heller ingen rolle, siden energien fra, for eksempel, et fossefall, blir til varme enten vi legger fallet i rør og lager elektrisitet, eller lar elva renne uforstyrret til havet.

Og dermed har vi med det samme kommet fram til det kanskje verste med Amdals sludder. Bakgrunnen for hans kommentar er nemlig elektrifiseringen av norsk oljeutvinning og han har regnet seg fram til at elektrifisering med vannkraft gir høyere varmeutslipp totalt, på grunn av energitap underveis. Men om varmeutslippene våre var problemet så ville fornybar energi likevel være veien å gå. På samme måte som ideen bak biodrivstoff er at vi bruker materiale som er en del av det nåværende CO2-kretsløpet i stedet for å slippe ut CO2 som har vært lagret i årmillioner, så er varmeutslippet fra fornybar energi noe som uansett ville bli “sluppet ut”. Det er energi som allerede er i systemet og mens miljøvennligheten av biodrivstoff kan diskuteres på flere felt, så er det utvilsomt at vi i en “varmeutslippsreduksjonsverden” måtte konvertert til kun fornybar energi.

Så hvorfor publisere dette? Hadde det ikke vært bedre om noen kunne påpekt svakhetene direkte til Amdal, som en fagfellevurdering, og han kunne tenkt igjennom dem igjen? Om ikke for Amdals del så for de som blir villedet til å tro at dette var et innlegg med et modikum av vitenskapelig kvalitet? Det beste som kan sies om innlegget er at det gjorde meg oppmerksom på hvor sjokkerende mye energi vi bruker. Sammenlignet med den totale solinnstrålingen ville jeg aldri gjettet at vårt forbruk er så nært som fire størrelsordener.

Men nok om Amdal. På tampen skal jeg gi plass til litt om klimaskeptikere generelt. Er det mulig at klimavitenskapen er på villspor? Svaret er praktisk talt nei. Hvorfor ikke bare nei? Jo, fordi vitenskap alltid er åpen for noe nytt og bedre. Men mens hovedvekten av verdens kompetente på feltet aksepterer “praktisk talt sikkert”, og hovedvekten av de kompetente som mener vi overvurderer kunnskapen vår mener “praktisk talt sikkert” er for sterke ord, sitter tastaturkrigerne og er bombesikre i sin sak om at “praktisk talt nei”, enten er helt ekvivalent med “ja”, eller er tegn på at alt bare er politisk styrt vås. Og et kroneksempel dukker da også opp (eller blir plukket ut av redaksjonen til å representerer flommen av vås de mottok) i respons til Amdal. Ingeniør Arne Plassen eksemplifiserer arten i innlegget «Klamrer seg til teorier». Han kaller de som aksepterer IPCCs konklusjoner “alarmister”, sier de er religiøst opptatt av etablerte teorier, han feilrepresenterer IPCC ved å referere til disse når han hevder den globale temperaturen har sunket siden 1998*, og når han legger til en referanse til en påstand om at man er på vei mot en forståelse av at klimasystemene er mindre følsomme for CO2, noe som ellers er et prisverdig trekk, så er det til en professor i sosialøkonomi**, som igjen støtter seg på et syltynt grunnlag.

Lenke til del 2, for den som måtte ønske å lese alle disse innleggene fortløpende.

*Mer plass vil jeg ikke bruke på hvor tåpelig det er å ta et ekstremt toppunkt i en stadig svingende trend og bruke det som referanse.

**Burde jeg lenke til hva denne professoren egentlig har sagt eller skrevet sier du? Vel, Plassen refererte bare til mannen, ikke til noen spesifikk publikasjon.

Om sludder i Teknisk Ukeblad og andre steder og bittelitt om raushet (del 0)

Popular Science har kuttet ut internettkommentarer på nettsidene sine , med vitenskapelig gode argumenter for avgjørelsen. BBC har langt om lenge tatt grep for å redusere falsk balanse, det at marginale syn og selverklærte eksperter gis samme plass i nyhetsbildet som relevante autoriteter med bunnsolid vitenskap i ryggen. Kommentarfeltene på nettaviser av ymse slag flommer over av tullinger av alle slag og en del av disse tullingene gis også plass i den trykte pressen. Det er slett ikke sikkert at det var bedre før. Jeg har sett eksempler som viser en nedgang i kvaliteten på vitenskapsjournalistikk gjennom årene, og jeg har et inntrykk av at tullinger fikk mindre plass i pressen tidligere, men det skal mer til for å overbevise meg om at dette er et faktum. Men det spiller uansett ikke noen rolle, for et faktum er at det ikke er bra sånn som det er nå og etter min mening burde de som regner seg som formidlere av kunnskap ta ansvar, som BBC og PopSci har gjort. Så da jeg i Teknisk ukeblad nr. 11 i år fikk servert to totalt idiotiske kommentarer på meninger-sidene ble jeg noe irritert og skrev en kommentar selv.

I TU 34-2014 stilte jeg retorisk spørsmålet om ikke debattinnleggene burde gjennom en slags fagfellevurdering. Årsaken var et innlegg der forfatteren ikke hadde evnet å på egen hånd tilegne seg elementær forståelse av drivhuseffekten. Etter å ha lest nr. 11/2014 stiller jeg spørsmålet igjen, helt seriøst. Der dukker det nemlig igjen opp innlegg som er så faglig svake at jeg blir flau på forfatternes vegne. Jeg håper og tror at det store flertall av TUs lesere så hullene i innleggene fra John Amdal og Peder Skotner, for etter først å ha forfattet svar på hver av dem kom jeg fram til at det var mer matnyttig å stille spørsmål om det virkelig skal være nødvendig å drive slik voksenopplæring på disse sidene. Dette er derfor ikke ment som et svar til disse to, men som et varsku til TU om at de snart mister en leser og til Tekna om at de kan miste et medlem.

Jeg må selvfølgelig akseptere at det finnes sivilingeniører som ikke har tilegnet seg, eller har forlagt, basis realfagskompetanse og kritisk sans, og disse må selvfølgelig ha ytringsfrihet på linje med alle andre. Noe motstridende innrømmer jeg derfor at jeg ikke ser noen praktisk gjennomførbar måte å hindre dem fra å blamere seg selv og sivilingeniørtittelen i dagspressen og ymse debattfora. Men jeg kan derimot ikke akseptere at jeg ikke kan slippe unna de verste av disse i et fagtidsskrift som TU.

En dårlig underbygget teori om hvordan lyn oppstår er relativt ufarlig, men det kan umulig være nødvendig å slippe til nøyaktig de samme vrangforestillingene to ganger, som i dette tilfellet. Og langt mer problematisk er det at TU bidrar til at en så viktig debatt som klimadebatten, som allerede er fullstendig forurenset i andre fora, ytterligere forsøples med totalt sludder. Det finnes seriøse, faglige argumenter relatert til usikkerheten i klimavitenskapen, men de er på et nivå jeg, og helt åpenbart det store flertallet av debattdeltakere i verden, ikke er kompetent til å vurdere. Om jeg får servert flere innlegg så åpenbart fra den helt andre enden av skalaen, på dette og andre felt, vurderer jeg sterkt å avslutte abonnementet på TU, og siden jeg av andre årsaker allerede vurderer medlemskapet i Tekna er det en smal sak å melde seg ut og bare la være å tegne et privat abonnement.

PS. Om noen skulle være interesserte er det ikke umulig at det dukker opp et blogginnlegg fra undertegnede om Amdals og Skotners inkompetanse.

Etter å ha sendt dette til TU gikk det ikke lenge før jeg fikk epost fra TUs redaktør som forsvarte sine valg kort og berømte mitt engasjement. Argumentene hans overbeviste meg ikke, det handlet stort sett om at han så en verdi i akkurat disse innleggene og diskusjonene de kunne skape, noe som hadde gitt mening om det var spørsmål som kom i en undervisningssituasjon, men ikke som argument for å presentere faglig svakt vås i et fagblad. Og det forklarer, etter min mening, ikke at det rett ved min egen kommentar kom en “klimaskeptisk” respons til Amdal basert på våset om at temperaturen ikke har steget siden 1998. Om jeg velger å opprettholde Tekna-medlemskapet (er ikke særlig fornøyd med at de ga grunn i kampen mot KS’ krig for innføring av helårslæreren) så er det i hvert fall ikke TUs fortjeneste.

Men jeg lovte blogginnlegg så her kommer de, stykkevis og delt:

Del 1 – Klimaskepsis

Del 2 – Pseudofysikk

Del 3 – Raushet

An untitled poem

Back in the early aughts I stumbled across a poetry competition at poetry.com, wrote a poem, submitted it and had it selected for publishing. I decided not to send in the necessary confirmation of my right to the poem, and I certainly didn’t send the biographical information they could publish alongside the poem for a nominal fee, and I didn’t order the collection Eternal Portraits that was poetry.com’s edition that month.

You see that old poetry.com (it’s been bought up and changed) was basically vanity publishing in disguise. How I know this? Well you can look it up on Wikipedia these days, but I knew it because they accepted this lovely poem I submitted under the pen-name Freemont Rushmore: (The <>’s in the title broke their website by the way, amused me to no end.)

<No Title>

© Freemont Rushmore

science so miraculous we thought would save the day,
and we’d be laughing ’bout this stuff, at latest come next may.
sewing on lost digits, yes, they do it all the time,
so accident prone youngsters won’t be cut down in their prime.
but alas ’twas not to be, ma ma’s backyard bad luck
of pruning off her piggies when at weeds with force she struck
will not by med’cin’ be undone, our search was much too slow
for ice and bag to keep preserved those cut with one hoes blow.
some else got to them first, and mangled them most rude.
I found them not a pretty sight, although I’m not a prude,
but I cannot, without sad tears, again look at those hoes,
since that fatefull instance when the dog ate mother’s toes.

Smug.com – or “how to show you’re not participating on a topic”

A major problem with the universe we live in is the binary nature of social media participation. Either you’re participating, or you’re not. “I’m not going to post on this topic” is a post on that topic. There’s no way to show you’re not participating, or telling others they shouldn’t spend time on a topic, without becoming part of the problem.

What problem? It might be someone with a controversial opinion that you don’t think should be reaping the economical (all clicks mean ad-money) or promotional (all PR is good PR) benefits of the fifteen minutes of twitterverse fame that you could be contributing to, or it might be a topic you just think is framed wrong or a non-issue and would be better left to more thoughtful deliberation or the silent treatment.

But if you post anything, all who read your thoughts will be informed of, or reminded of the topic you’re trying to quash, and your words might just have the opposite effect of what you intended. And worst of all, unless you’re an idiot, you can’t feel smug about not participating in the discussion when you’ve actually posted, and where’s the fun in just not posting at all and sitting there being the only one knowing you have a reason to feel smug?

Enter Smug.com*, the website for registering your non-participation on unworthy topics. Say the ailing health of someone odious is causing a buzz and you think that wishing death and torment on anyone is horrible and/or this odious person doesn’t deserve even negative attention and/or everyone is just being idiots for posting about this when there’s a new Game of Thrones-trailer out. Log into your smug.com account, see if the topic already exists and click the “smug”-button if it does, or create it if it doesn’t. See if your friends have beat you to feeling smug about this, or if you’re the first one in. And then don’t comment, because there is no comment function, don’t “share on facebook”, because there is no “share on facebook”-function, just know that if your friends do the right thing and registered their smugness when they notice the topic, they’ll know you did so first. There will be no “new topics” promotion, no “What are your friends smug about?”-function, just a “search for topic”-function, a “create topic”-function and a “feel smug about topic”-button.

“That doesn’t sound like fun,” I can hear some of you say. But you’ll have to agree it’s an improvement over the hollow feeling of being smug all by yourself and any sharing feature or other function that allowed you to easily learn about additional topics to feel smug about would defeat the purpose of the site: Giving you the option to be semi-publically smug about not promoting a topic, without promoting the topic what so ever.

Okay, one other feature is required. What to do if you notice someone being smug about something while still posting about it? You press the “liar, liar, pants of fire”-button and attatch a link to the post in question, and that someone gets a notice they’ve been caught out.

Oh, and although you can’t have a profile with lists of what you’re smug about, for obvious reasons, you can have one with how many things you’re smug about, how many pant-conflagrations you’ve discovered, and how many times you’ve been caught with your underwear ablaze. And you can search on topics you think do deserve attention, find out who’s smug about not paying attention to them, and publicly shame them for their smugness.

*domain for sale as of today. If you have the required know-how and the inclination to make this site a reality, I’m willing to be the sleeping partner.

Overstyrt skole

I disse dager pågår det en stri kamp mellom lærernes arbeidsgiver, eller i det minste arbeidsgiverorganisasjon, og lærerne.  Temperaturen er noe høy på begge sider og ting settes på spissen, men for meg som lærer er det ikke tvil om at KS er på jordet her. Og årsaken er enkel. KS opererer under den vrangforestillingen at skolen ledes av rektorene og skoleeierne og at å innfri deres ønske om mer fleksibilitet i fastsettelse av lokale arbeidstidsavtaler (i den grad KS tolkning av dette er korrekt) vil gi bedre muligheter for skoleutvikling. Jeg skal ta for meg noen av detaljene i KS forsøk på å forsvare eget ståsted senere, men først vil jeg vise hvorfor det er så farlig å tro at det er rektorer og skoleeiere som styrer skolene.

Men la meg starte med å si at jeg liker å være lærer. Jeg liker å undervise. Jeg liker å jobbe med elever. Jeg liker å videreutvikle og forbedre meg som lærer. Jeg liker… Dere skjønner greia. Men jeg misliker å måtte forholde meg til sjefene mine.

Misforstå meg rett. Hver for seg er flere av dem ålreite. Noe av det de gjør er viktig. Men det er så mange av dem. De bestemmer så mye. Noe av det de bestemmer er viktig og riktig, men svært mye er lite viktig, upresist, arbeidskrevende og selvmotsigende. Og de presterer jevnt over å kombinere vage krav jeg ikke blir kontrollert på, med krav om at måten jeg oppfyller de vage kravene på skal være så lik som mulig alle andre læreres måte. (Jeg planlegger å utdype hvordan dette arter seg for muntlig eksamen, standpunktvurdering og læreplantolkning når jeg er ferdig med å irritere meg over KS.) Dette en av tingene som gir meg en svært selvstendig arbeidssituasjon og jeg burde ikke klage. På lavere nivåer i mange kommuner er kravene alt annet enn vage og pålegger lærerne en masse meningsløst arbeid. Men akkurat for meg er hovedproblemet altså litt vel mange sjefer, som bestemmer i overkant mye uten at det har særlig effekt.

Den viktigste sjefen min heter Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring. Her legges hovedrammene for de aktivitetene jeg bruker mest tid på, for her defineres de juridiske rettighetene elevene har til underveisvurdering, halvårsvurdering, egenvurdering og sluttvurdering etter målene i læreplanen. Hvis jeg ikke oppfyller de oppgavene forskriften tillegger meg som lærer, så har systemet sviktet eleven. Du vil kanskje si at det ikke er forskriften som er sjefen, men de som har utarbeidet den, men for meg er de en grå og ullen masse det er meningsløst å forholde seg til annet enn indirekte gjennom forskriften.

Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring er en brukbar sjef. Det den pålegger meg er jevnt over fornuftig, men det er likevel tre store problemer med Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring som sjef.

Det første er det det å ha en forskrift som viktigste sjef. Du tror kanskje jeg overdriver når jeg sier at forskriften er sjefen, men vi lærere minnes stadig om at det forventes av vi forholder oss direkte til forskriften og kjenner den og ikke bare rutiner og arbeidsinstrukser avledet av den.

Det andre er at alt det den pålegger meg ved å definere juridiske rettigheter til elevene blir noe som må følge byråkratiske normer og kunne dokumenteres i ettertid. Dette er ikke udelt negativt, men det er en del av en byråkratisering som i første inkarnasjon kun ga rettigheter til elevene og ingen plikter og som når alt kommer til alt ofte gir en illusorisk økning i elevenes rettigheter.

Men det tredje og kanskje viktigste problemet er at alt forskriften pålegger er vagt og må tolkes. Og siden jeg har så mange sjefer gjør dette at jeg må forholde meg til tolkninger av både forskriften og læreplanene utført av en hel haug av de andre sjefene, som byråkratene i utdanningsdirektoratet, byråkratene i fylkeskommunen, fylkets rektorer, egen rektor, utviklingsleder og avdelingsleder, samt kollegaer på egen og andre skoler i formelle og uformelle sammenhenger (ingen av dem med noen reell beslutningsmyndighet) og lærebokforfattere. Tolkningene blir presentert som presiseringer, utdypinger, notater, brev, forslag, veiledninger, nettverksgruppereferater, eksamensoppgaver, veiledende kompetansemål, eksempler på konkretisering av læreplaner og lærebøker. Noen blir sendt direkte til meg, mens andre får jeg først vite om et par år etter at de er lagt ut på nettsidene til et eller annet ressurssenter knyttet til utdanningsdirektorotet. Og hvis jeg skulle undres over om jeg oppfyller Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring på en god måte så er det i realiteten bare én person som er i nærheten av å ha oversikten over det, nemlig meg.

Og hver gang forskriften endres og/eller det kommer nye presiseringer, utdypinger, notater, brev, forslag, veiledninger, nettverksgruppereferater, eksamensoppgaver og lærebøker må jeg vurdere om det har noen praktisk betydning for mitt virke. Joda, av og til kan rektor gjøre en vurdering for skolen som helhet, men som oftest må hver enkelt lærer sjekke sin personlige praksis. Mange ganger har det null effekt på min personlige praksis og selv når det har en effekt er det sjelden den gir elevene noen merverdi.

Den nest viktigste sjefen min er dermed meg og jeg finner det derfor ganske fornærmende at KS ikke bare har latt være å spørre meg om min mening om den nye arbeidstidsavtalen, men at de også ignorerer at alle lærerorganisasjonene i år etter år har fortalt dem at disse endringene er uaktuelle. Det ser kanskje ikke sånn ut fra kontorene til KS, men skolen er i realiteten 95 % lærergjerningene og vi styres allerede for mye og for dårlig om vi ikke “potensielt”* skal tvinges inn i vanlig arbeidsuke også.

I neste episode skal jeg plukke fra hverandre KS lille mesterverk “10 spørsmål og svar om lærernes arbeidstid” der de lirer av seg et upresist og tanketomt forsvar for arbeidstidsendringene de sier vi ikke skal skrike opp om fordi de ikke har tenkt til å innføre dem.

* Den nye arbeidstidsavtalen innebærer ikke 37,5 times arbeidsuke for lærerne, “bare” muligheten for at dette kan avtales lokalt, men det vil selvfølgelig ingen rektorer og skoleeiere tvinge gjennom hvis det ikke er hensiktsmessig. At det er mye vanskeligere å motsette seg dette i lokale arbeidstidsavtaleforhandlinger er selvfølgelig ikke en god grunn til å protestere …

Klima-/Fysikk-kompetanse

Jeg har et debatt-innlegg i ukas Teknisk Ukeblad (nr. 34) som svar på et tåpelig klimaskeptikerinnlegg i forrige uke der forfatteren viser sin manglende kompetanse ikke bare når det gjelder klima, men også grunnleggende fysikk. Jeg deler side med et lengre tilsvar fra en annen klimaskeptiker som selvfølgelig ikke benytter anledningen til å imøtegå sin meningsfelles inkompetanse, men i stedet ser sitt snitt til å ri sin private klimakjepphest på en tilsynelatende mer kompetent måte. Argumentene og tolkningene hans henger ikke på greip, men han har i det minste den grunnleggende fysikken på plass. (Kommer ikke til å bry med meg å svare den karen, det får proffene ta seg av.)

Gjengir innlegget mitt her for dem som måtte være interessert og presiserer at jeg ikke mobber elevene mine på denne måten om de skulle vise så lav kompetanse. (Det skjer jo i praksis ikke. ;) )

I Teknisk Ukeblad nr. 33/2013 har Anders Westlund et debattinnlegg der han advarer mot klimamanipulering uten sikker kunnskap. Siden han kommenterer en artikkel i TU nr. 32 som allerede inneholder sitater fra forskere som uttrykker den samme skepsisen til slike prosjekter får jeg en følelse av at Westlunds egentlige agenda ligger i siste avsnitt der han stiller et kvasi-retorisk spørsmål som, om premissene var korrekte, ville så tvil om selv de enkleste og mest fundamentale kunnskapene vi har om drivhuseffekten.

Westlund etterlyser fra forskere eller TUs lesere «en sikker fysisk forklaring på hvorfor CO2 reflekterer varmestråling fra jorden mer effektivt enn f.eks. nitrogen», og hevder dette er et spørsmål også klimaforskere er usikre på. Siden jeg er en av TUs lesere, og også pedagog, skal jeg gjøre et forsøk på å gi et svar.

Først må jeg påpeke at det i dette aspektet av drivhuseffekten ikke er snakk om å reflektere, men å absorbere stråling. Jeg håper ordbruken er språklig slurv og ikke indikerer ytterlige, grunnleggende misforståelser av drivhuseffekten. Deretter kan jeg fortelle at diatomiske grunnstoffmolekyler som N2 og O2 har kvantefysiske egenskaper som gjør dem nær transparente for all varmestråling, mens et molekyl som CO2 absorberer slik stråling i to frekvensområder som kan betegnes som varmestråling. Siden det ene av disse dekker store deler av strålingstoppen for utstråling fra jordoverflaten fungerer CO2 som en drivhusgass.

De kvantefysiske betraktningene som forklarer fysiske egenskaper til grunnstoffer og molekyler blir det ikke plass til her, men at disse forklaringene finnes er utvilsomt og empirien viser da også at de nevnte gassene har disse egenskapene.

Westlunds påstand om at dette er «et eksempel på ting forskerne ikke er sikre på» er med andre ord svært misvisende og jeg kan ikke annet enn å undre om ikke et tidsskrift som TU burde ha en ordning der trivielle, faglige spørsmål kunne besvares på epost til spørsmålsstilleren i stedet for å stiles til hele TUs leserskare.

An awesome dinner

It’s been a while since I’ve made a post to this blog. But finally something important enough to post about has happened. Namely the dinner I made myself today. No recipe apart from the food knowledge I posses in my exceptional brain. But so you too can share this culinary experience I’m going to guide you through it, step by step. Not all steps need to be done in the order given. Which steps can be interchanged is left as an exercise for the reader.

1. Make Norwegian sauerkraut for Christmas. Preferably this task should be given to your younger brother.

2. Store said sauerkraut in your freezer for at least six months, then defrost it in the microwave.

3. Buy slices of pork neck, or neck chops as we call them here in Norway. Pick one with nice marbling, pepper it well and place in shallow container. Cover with apple juice and leave in fridge for at least an hour.

4. Brown meat well in sizzling butter in a pot or pan that you have a lid for.

5. Cover meat with apple juice, starting with the marinade. Add a splash of soy sauce. Put the lid on and leave to simmer on low heat for 45 minutes, turning it now and again.

6. Remove meat.

8. Reduce apple juice to a thick syrup.

7. Put meat back in for reheating while you get your mashed potatoes ready.

8. Put meat slathered in apple syrup on plate with sauerkraut and mashed potatoes.

9. Add more apple syrup. Wonder if you can use all of it, and if it has any other uses, and if it’s a sin to throw it out. Decide it will probably just sit forever in the fridge and fill pot with water ruining the remaining syrup but ensuring it will not dry out and become a permanent part of pan.

10. Eat!

11. Sing my praises.

Semmelweis, Hahnemann and alt.med.-nonsense

People arguing for various alternative medical approaches being valid, or at least possible, often use the example of Ignaz Semmelweis, either directly or by using the completely valid limitations of the real world execution of science that the Semmelweis case raises. Unfortunately they only do so in a limited way and as a rhetorical device. They already know what is true, much like Semmelweis’ opponents, and fail to see that their favourite theory, while ridiculed like Semmelweis’ hypothesis, lacks the solid scientific backing Semmelweis presented. In this post I’ll examine this in more detail and contrast the case of Semmelweis with that of Samuel Hahnemann, creator of homeopathy, since they have overlapping life spans and together allow for some interesting comparisons between science based medicine and alt.med.

For those unfamiliar with the story of Ignaz Semmelweis, he was a Hungarian physician and early pioneer in antiseptic procedures. (If you know the story, you can skip this paragraph, but anyone would benefit from reading the wikipedia entry Ignaz Semmelweis as a refresher) He noted the difference in mortality rates from puerperal fever between two maternity wards in the hospital in Vienna where he worked, examined the differences between the two wards and determined that the main factor distinguishing them was that one was used to train medical interns and one was used to train midwives. He then hypothesized that the medical interns were picking up some sort of cadaverous particles from the corpses in autopsy (an activity not included in midwife training) and that this was the cause of the fever. To prevent this and to test his hypothesis he instituted the practice of hand washing with cholorinated lime before touching patients. This reduced mortality significantly both in this hospital and in other hospitals where it was used.

To someone living today, Semmelweis’ discovery seems obvious, and its opposition ridiculous, but it’s important to try to realise that germ theory was yet to be formulated, that medical science was still in its infancy and that Semmelweis wasn’t the first to consider contagion and cleanliness. Still, some of the arguments directed against Semmelweis are easily recognisable to someone defending alt.med. “Correlation does not equal causation”, “Your suggested mechanism is incompatible with established science”, “suggesting a single mechanism here is ridiculous” and “Where is your peer reviewed paper published” are not uncommon when dismissing some alt.med.-approach. Okay, I don’t know that the last one was used against Semmelweis, and probably not, but part of the baffling resistance to Semmelweis methods may be ascribed to lack of efficient publication and emanation of the findings.

So far so good for alt.med. Scientists, and therefore the real world of science, is resistant to change, and, although true in general, arguments such as “Correlation does not equal causation” and “parts of what you’re saying are obviously wrong” can be used as rhetorical devices to supress and ignore new ideas. And if Semmelweis eventually was vindicated and recognised as a pioneer, despite his “corpse particle” idea beeing inaccurate, isn’t it possible some alt.med.-heroes might one day be vindicated too? Of course it’s possible! All that is necessary is for them to have the solid data Semmelweis had and wait for science to catch up. But here’s what Semmelweis had, and alt.med. keeps failing to bring to the table.

  • Solid scientific data to base his hypothesis on. There was a clear difference between the two wards, and Semmeweis could also show that the increased mortality from puerperal fever coincided with the start of patholocical anatomy at the hospital in 1823.
  • Solid scientific results from testing his hypothesis. Mortality decreased significantly everywhere handwashing was mandated.
  • He was fighting an establishment built on barely scientific ideas.

Twenty years ago alt.med. had excuses for not living up to the ideal of Semmelweis. Little research had been done and resistance to alt.med. was largely based on resistance to new things that conflict with current knowledge, but even back then there was the important difference that “current knowledge” in 1993 was vastly more scientific than “current knowledge” in the 1840s and 50s. Still, “How can you dismiss homeopathy/acupuncture/healing without proper medical trials?”, was not a cry completely without merit. Today however we have 20 years of research showing little or no effect of most alt.med. approaches and increasing knowledge of the quirks of human psychology that keep the belief alive in face of this. Today it is the homeopaths who refuse to accept the scientific data because it goes against their established “knowledge”.

Now what about Samuel Hahnemann, why is he interesting? Well for one thing, he invented the treatment that currently has the highest combined ridiculousness-popularity-misunderstanding level. There are dafter ideas out there, there are more popular treatments out there and there are ideas people know less about, but none combine all three in the way homeopathy does.

Unlike his modern day fans Hahnemann had perfectly good excuses for coming up with this ridiculous idea and sticking with it. He was 63 years older than Semmelweis and the state of medical science was quite a lot worse. He correctly observed that popular treatments of the day did more harm than good and actually quit practising medicine for a while and worked as a writer and translator while trying to investigate medicine scientifically.

Skeptical of the newly suggested effects of cinchona-bark as a malaria remedy he tested it out on himself and experienced similar symptoms to those of malaria. From this he incorrectly concluded that “like cures like”, substances affecting the body will cure illnesses with similar symptoms. Unlike Semmelweis he did no rigorous scientific examination of this hypothesis, instead he introduced more principles without testing them properly, the most important that diluting the substance doesn’t reduce the curative effect. Although some modern homeopathic remedies uses low dilutions, most uses dilutions so extreme that it’s unlikely for the single pill or drop you take to contain a single molecule of the original substance.

Being less harmful than popular treatments of the day, homeopathy rose to be a significant player on the field of medicine, but it was always attacked as being scientifically ridiculous, and as directly harmful treatments were weeded out by maturing medical science, homeopathy went into decline.

With the increased focus on alternative medicine at the end of the 20th century homeopathy had a second chance to prove itself, and failed. What’s interesting is that this failure has done little to reduce homeopathy’s resurgence. Medicine’s great successes in the 20th century are forgotten by the fortunate with access to modern medicine, we move the goalposts and demand to be completely healthy all the time and will accept no uncertain diagnoses and limits to knowledge, and alt.med. offers that certainty, ufettered by reality and demands for documentation.

Homeopaths and other alt.med.-proponents still see themselves as Semmelweises, unfairly ignored, and uninformed patients and politicians are still propping them up, ignorant that what they’re dealing with are Hahnemanns, successful only because they rarely do direct harm. Openness to new, untested ideas, was a virtue lacking in Semmelweis’ opponents and important to strive for even today, since it doesn’t come naturally. Openness to old, disproven ideas, is asinine, and alt.med. proponents should stop asking for it.

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 87 other followers