Songs that make me tear up or choke

So our assistant principal is taking early retirement and we spent the end of the day today eating cake and listening to speeches and songs showing how much everyone at school have appreciated his presence and efforts. One of those songs was Erik Vea by Norwegian group Di Derre, a song that can make me tear up at the best of times. Watching the soon to be retiree sing it with friends and colleagues definitely did, and then he sat down and they and we sang it again, this time with rewritten personalized lyrics. I admit I couldn’t get all the words out.

I’m not usually a sentimental guy. Admittedly I once cried watching the President’s speech in Independence Day just before they go out and kick alien butt, but I’d been awake for 30 hours and I was also 21 and on a plane bound for the US to hang out with people I only knew through the internet. But when it comes to songs there are some that just hit me in the feels every time, even when I’m not sleep deprived, and on my bicycle ride home from work I wondered if overdosing on them would lead to an increasing or a decreasing effect and decided to run the experiment.

The experiment I’ve just done is seriously flawed. For instance I didn’t properly establish a baseline, but relied on anecdotal evidence in the form of my memories of previous encounters with these songs, and I hadn’t set up the criteria for rejecting the null hypothesis, or even decided on a null hypothesis, ahead of time. But what I have learned is that attempting to sing along greatly enhances the effect, something I already knew, and that in a poorly designed experiment there’s no evidence of a reduced effect.

Here’s the list of songs I did emotional battle with today:

Let It Go – from Frozen, preferably the movie version, not the record version with a different singer. (Yeah, I know the name of that singer, I just don’t want to mention it, since I never remember the name of the singer on the version I do like.)

It’s of course the whole context of this song that gets to me. How Elsa’s been emotionally imprisoned all through adolescence, but is now freed by the unintended revealing of her secret. Even just reading these lyrics affects me despite the attempt at desensitization.

Conceal, don’t feel,
don’t let them know
Well now they know

American Pie – Don McLean. This one was getting to me even before I knew anything about the back story.

I can’t remember if I cried
When I read about his widowed bride
But something touched me deep inside
The day the music died

And not as powerful (I can sing this one without choking most of the time) but worth an honourable mention, Weird Al Yankovic’s rewrite of this song to tell the story of Star Wars Episode I – The Saga Begins. One of the best songs Weird Al has produced from someone else’s. (He’s written some great original songs as well.)

And the Jedi I admire most
Met up with Darth Maul and now he’s toast
Well, I’m still here and he’s a ghost
I guess I’ll train this boy

Seasons in the sun by Terry Jacks appears to affect me less now than 20-25 years ago, but it was part of this experiment, and it was probably the first song that I couldn’t sing along to.

Learned of love and ABC’s,
skinned our hearts and skinned our knees.
Goodbye my friend, it’s hard to die,

And finally, one of my favourites. Listed as number 23. on this list of the 30 Top 12 string guitar songs of all time by Guitar World and described there as a sci-fi masterpiece, Queen’s ’39 is the only song I know that involves Einstein’s relativity and time dilation. Written by astrophysicist / rock superstar guitarist Brian May it’s a brilliant song, with excellent use of the 12 string guitar.

Don’t you hear my call though you’re many years away
Don’t you hear me calling you
All your letters in the sand cannot heal me like your hand

For my life
Still ahead
Pity Me.

And if you’re now thinking, but what about the song you mentioned first, well here’s a tiny little bit about Erik Vea by Norwegian group Di Derre. A song about a speed skater aiming for a way too ambitious result in the Norwegian national championships of 1973, and how watching this attempt and inevitable failure inspired the singer.

My translation of the refrain:

Does anyone remember Erik Vea
From the championships in ’73
Is there someone who can say where he is now
Did he go home?
Did he get his lap times down?

En myte om kongehusets legitimitet

Et vanlig argument fra landets kose-rojalister, når det ikke holder med at de kongelige jo er så fine, er at kongedømmet jo ble demokratisk innført. Og for de fleste så er vel det noe de vagt husker. Nesten enstemmighet i 1905 for selvstendighet og stort flertall for kongedømme. Det er bare det at det ikke stemmer. Det var aldri noen avstemming som satte kongedømmet opp mot noen annen statsform og den avstemmingen som faktisk ble avholdt inviterte på ingen måte velgerne til å følge sine prinsipper.

“Den norske kongefamilien fikk sitt mandat i en folkeavstemming der statsform ikke var tema, der en sikkerhetspolitisk garanti lå i potten og der regjeringen truet med å gå av om den ikke fikk det ja-svaret den ba om.”

Kjetil Bragli Alstadheim Republikken Norge

Avstemmingen (der 20 % av de som stemte var mot) var ikke et valg av republikk vs. kongedømme. Det var “Støtt regjeringen i å spørre prins Carl for å raskt få stabilitet og for å få gode forbindelser og støtte fra England” vs. “Vet da faen, men noen må vel ta ansvar hvis dere trosser oss og vi tar våre hatter og går.”

Ikke at det betyr så veldig mye hva folk valgte og hvorfor i 1905 for noe som er et prinsippspørsmål og burde løses som ett i 2014, men det er jo greit å ha argumentene i bakhånd om man skulle diskutere med de prinsippløse.

Hell Yes, I’m a Feminist


Hell Yes, I’m a Feminist

Originally posted on Whatever:

A couple of years ago, I wrote a piece on my personal feminism, in which I noted that while I can be considered a feminist on the fundamental level of “women are entitled to the same rights and privileges as men, with everything that implies in terms of access to education, economic opportunity and personal liberty,” I usually didn’t call myself one, for various and what I thought at the time were perfectly reasonable reasons.

Then 2014 happened, and those reasonable reasons now kind of feel like careful, rationalizing bullshit to me.

So, as an update to my thoughts on my personal feminism:

Hell yes, I’m a feminist.

Mind you, I don’t think this declaration comes as much of a surprise. I think people are aware of my general feelings on feminism, and I’ve not been shy about the topic before, when it’s suited me.

Here’s the thing about that —…

View original 328 more words

The misandrists and shirtgate

If you didn’t notice the slight kerfuffle about a particular shirt worn by an ESA scientist the other day, this post is mostly not for you, but feel free to read it anyway.

There are lots of misandrists out there. At least if you use the sensible definition of looking down on men, or a subset of men. It’s a real problem. It could be observed just recently when a scientist made the mistake of wearing a shirt with a tasteful tribute to beautiful women and twitter exploded with people expressing their profound disappointment with his choice of apparel and also dared link it to the general problem of women not staying in the STEM fields. The misandrists came out in force. They were the ones thinking it was a horrible offence to express the opinion that the shirt was offensive and thereby forcing a proper man, a man with a beard, to do the unmanly thing and apologise.

Note how these people, who thought the feminist twitterverse’s expression of disappointment was unnecessary, over the top* and downright mean and abusive to a scientist deserving of accolade, can’t accept his change of heart and apology. No, he was obviously forced and bullied into apologising. There’s misandry for you. The narrow view that the negative stereotypes about men are true and should be true. Real men like shirts like that, and real men don’t apologise, so if they do apologise it can’t be because they had a change of heart, or were embarrassed by a thoughtless choice of shirt, and realised this due to mild mannered, non-threatening tweets, it has to be because they were bullied by the PC juggernaut of feminist society.


*personally I think they have a point there. I think it merited the first couple of tweets and large scale retweeting of those tweets, but people should save writing more tweets of their own for bigger issues. But that’s an extenstion of my opinion that people other than me should shut up more often. Partly that’s because I’ve gotten quite good at keeping my trap shut over the years, and I dislike my occasional pearls of wisdom being drowned in the flood of not as eloquent utterings. And partly it’s about … no, I think people shutting up more often covers it.

Are you a fan of the “Food Babe”? Did you know she’s an utter moron?

For three years, neither the Food Babe herself or anyone she cared to listen to noticed that a post on air travel was a treasure trove of absolutely spectacularly stupid misinformation, some of it easily identifiable to a moderately scientifically literate high schooler. Then this week it was picked up and ridiculed by someone not a mindless sponge for misinformation and started on a path to going viral and all of a sudden it was gone. Unfortunately for the sneaky liars of the net, such as the Food Babe, there exists time machines such as Google cache which allows us to see that as late as yesterday there was an August 2011 post called Food Babe Travel Essentials – No Reason to Panic on the Plane! (revision: the page is no longer in Google cache, but it can be found elsewhere) with pearls of wisdom such as these:

When your body is in the air, at a seriously high altitude, your body under goes some serious pressure. Just think about it – Airplanes thrive in places we don’t. You are traveling in a pressurized cabin, and when your body is pressurized, it gets really compressed!

Yeah, except the pressurized cabin has a lot less pressure than regular old sea level atmosphere.

Remember your body is made up of 50% water

Okay, that could be an honest mistake, but the company it keeps makes one wonder.

The air that is pumped in isn’t pure oxygen either, it’s mixed with nitrogen, sometimes almost at 50%. To pump a greater amount of oxygen in costs money in terms of fuel and the airlines know this! The nitrogen may affect the times and dosages of medications, make you feel bloated and cause your ankles and joints swell.

Read that twice. This is a person a lot of people listen to, and she’s advising them their medication may be off during airplane travel because airlines aren’t supplying them with pure oxygen. Newsflash, plain old air is 78% nitrogen. Enough oxygen at a high enough pressure is toxic.

Would you take advise from a person such as this? Oblivious to the facts, without a support network able to point out basic mistakes (the post was up for three years) and ready to hide her stupidity when it finally penetrates her finely crafted defence against knowledge? How do your various sources stack up in comparison?


Denne bloggposten ble utløst av en VG-artikkel om Eyvind Hellstrøm, men handler ikke om det, så du kan trygt hoppe over første avsnitt om du finner det uinteressant etterhvert. Mat-synser Eyvind Hellstrøm har nytt TV-program å promotere og hva passer vel bedre da enn å fabrikkere en kontrovers. Det klarer Hellstrøm lett ved å anklage Stabburet for å nekte å fortelle hva Grandiosa inneholder, ved å si at “pizzakjøtt” er et mysterium som godt kan være “kylling, hest, esel, kalkun eller storfe” og løpe til sjefstabloid VG. VGs journalist har tatt seg bryet med å nevne at innholdet i “pizzakjøtt” står i innholdsfortegnelsen på hver eneste Grandiosa-eske (storfekjøtt, stivelse, salt, vann, krydder og konserveringsmiddel), men i stedet for å spørre om Hellstrøm har vurdert lesebriller har hun valgt å gjøre artikkelen “balansert”. Balansen mellom en Hellstrøm på PR-stien og Stabburet/Orkla som ikke har noen verdens grunn til å tilfredsstille Hellstrøms ønsker, ser ut til å fungere etter hensikten. VGs gjennomsnittslesere hyller enten Hellstrøms kamp mot den skumle søplegrandiosaen, eller proklamerer stolt at “jeg spiser nå Grandiosa uansett”, mens bare et lite mindretall påpeker at Hellstrøm her er langt ute på jordet. Hellstrøms PR-behov skades selvsagt ikke av at Stabburet ikke vil spille på lag, men han hadde nok klart å få et oppslag om hvor forkastelig produktet Grandiosa er om Stabburet hadde åpnet dørene og hjertene også. Det han derimot ikke hadde klart seg uten er leke-avisa VG.

tl;dr Hellstrøm er en dust som trenger lesebriller. VG er en drittavis.

Men selv om innholdsfortegnelsene på norske varer holder godt for de flestes behov for matvareanalyse er det de færreste som leser disse så nøye (Hellstrøm klarte det jo ikke en gang når han ville lage sak om det) og da er det interessant hvordan navnsetting og reklame stemmer overens med faktisk innhold. I min jakt etter best mulig syltetøy til fornuftig pris og i fornuftig form, så har jeg funnet ut at syltetøy er et interessant kasus i så måte. Det er ikke så vanskelig å sammenligne syltetøy om leser innholdsfortegnelsen, men langt verre om man stoler på syltetøyenes navn.

For å holde analysen til ett merke tar vi for oss Nora. Nora selger vanlig jordbærsyltetøy i 6 forskjellige varianter pluss frosne rørte bær. “Original“, på flaske, “Naturlig lett, mer bær, mindre sukker”, “uten tilsatt sukker” (med søtstoff), hjemmelaget, hjemmelaget moste bær og nevnte rørte bær. Hvilken av disse ville du anta inneholdt mest bær?

Rørte bær kanskje?

Det er i hvert fall riktig, men om du ikke vil ha syltetøyet ditt i bittesmå, svindyre og frosne porsjoner, så er ikke det veien å gå. Så hvem er nummer to? På rask fart gjennom butikken ville vel de fleste tenkt “mer bær“, men så lett er det ikke. Pr 100g er innholdet som følger i variantene: (kilde )

40 g bær
50 g karbohydrat (spesifisert 49 g sukkerarter)

40 g bær
43,9 g karbohydrat

Naturlig lett, mer bær mindre sukker. “Totalt sukkerinnhold er redusert med 30 % for å få plass til mer av de gode bærene”
52 g bær
31 g karbohydrat (spesifisert 31 g sukkerarter)

uten tilsatt sukker (tilsatt søtstoff)
59 g bær
18,9 g karbohydrat (spesifisert 11,6 g sukkerarter)

60 g bær
35 g karbohydrat

Rørte bær
82 g bær
22,9 g karbohydrat

Hjemmelaget inneholder altså 15 % mer bær enn “mer bær“, noe som antagelig forklarer at mengden sukker også er drøyt 10 % høyere. Hjemmelaget er derfor mitt valg. Helst ville jeg hatt moste bær, men da måtte jeg akseptert et enda mindre glass og en 50 % prisøkning på et allerede dyrt syltetøy. Hvor mye kan det egentlig koste å kjøre blenderen noen sekunder til på en ladning syltetøy.

Men vil du virkelig ha mye bær må du altså enten kjøpe frossent, eller gå til konkurrenten Lerum, som har syltetøy på glass med 80 % bær. Dessverre må du da leve med kjipt søtstoff, så for oss sukkersnobber er ikke det aktuelt. Kanskje det er på tide å kjøpe seg større fryser og røre bærene selv?

KRLE – dårlig (skole)politikk

Jeg har så langt hatt inntrykk av at Torbjørn Røe Isaksen er en intelligent og ålreit fyr, men kanskje jeg bare ikke har fått med meg hva han egentlig mener, eller hvor mye ryggrad han har når partiet han er med i driter seg ut, for med KRLE-“endringen” knytter han seg selv til et høydepunkt i skolepolitisk idioti (og skolepolitikk er 99 % idioti, så det sier ikke lite).

Glem varselropene om behov for gjeninnføring av fritaksrett og nye saker i menneskerettighetsdomstolen et øyeblikk, glem hvor virkelighetsfjerne KrF virket når de først klaget seg til K-en, og så sa at den ikke var så viktig likevel, og hvor prinsippløse Høyre har vært generelt for å tekkes KrF dette året og la meg beskrive dette fra lærerens ståsted.

La meg først komme eventuelle kritikere i forkjøpet og innrømme at jeg ikke er (K)RLE-lærer, eller lærer i barne- eller ungdomsskole. Men forholdet til læreplanen er noe av det samme uavhengig av trinn, så helt ukvalifisert er jeg ikke. I 2006 kom det nye læreplaner i alle fag, åpnere enn forrige utgaver, med mer (vel nesten total) metodefrihet og med en medfølgende stor jobb til alle lærere om å konkretisere de overordnede og dels åpne målene og sette dem ut i livet. Basert på tidligere erfaringer og tilgjengelige og nye læremidler har lærerne gjort akkurat dette. RLE-lærere over det ganske land har altså tolket kompetansemålene i læreplanen etter beste evne, valgt læremidler og lagt opp undervisningsplaner etter dette, og undervist faget i 7-8 år før KrF kom med sitt symbolkrav for å støtte den blå-blå regjeringen og før regjeringen nå i høst motvillig la fram sitt forslag til oppfylling av løftet.

Hva lå så til grunn for KrFs krav? Ikke en gjennomgang av innholdet i læreplanene. Kompetansemålene skal jo ikke endres på noen måte. Ikke en gjennomgang av skolenes konkretisering av målene. Her har skoleeierne holdt fingrene unna resultatene av operasjon “likhet gjennom individuelt arbeid”, så politikerne har ingenting å analysere. Ikke en gjennomgang av undervisningspraksis. I hvert fall har det ikke vært et ord om at noen skoler har skummelt lav andel kristendom i undervisningen. Nei, dette er et rent symbolkrav basert på at “sånn var det før”. Men det hadde vel kanskje vært et godt motto for KrF?

Og dette velger så Høyre å bøye seg for. Og hva betyr egentlig handlingene til denne skinnhellige alliansen i praksis for landets (K)RLE-lærere. Jo, de må, om de velger å være lydige ovenfor øverste sjefsnivå i SkoleNorge, gjøre om igjen mye av jobben fra 2006-7-8-9. De må gi noen kompetansemål større plass, og noen mindre. Ikke fordi noen mener disse konkrete læreplanmålene har for stor eller for liten plass i dag, men på grunn av et overordnet pålegg helt uten pedagogisk begrunnelse.

Hvor stor jobb dette er avhenger av hvor mye tid som faktisk går med til Kristendom i dag. Antagelig varierer dette noe fra skole til skole, men om vi bruker antall læreplanmål som en grovt anslag på tidsbruk i dag så betyr det følgende:

  • En knapp tredel (7/22) av læreplanmålene for første til fjerde trinn må strekkes ut til ca. halvparten. (Insert joke about fundamentalists and the value of pi here.)
    To tredjedeler av planene for undervisningsåret og innholdet i lærebøkene må klemmes inn på halvparten av tida, uten å fjerne noen kompetansemål.
  • For femte til sjuende trinn er tallene en drøy fjerdedel (12/46) doblet til halvparten av tida, og 34 kompetansemål klemt inn på 2/3 av skoletimene de gamle planene la opp til.
  • For 8-10 er drittjobben like stor. 13 av 54 læreplanmål skal strekkes fra en knapp fjerdedel til halvparten og 41 læreplanmål skal gjennomføres med en 50 % økning i hastigheten.

Dette er et grovt anslag. Kanskje er alle kompetansemålene under overskriften Kristendom allerede konkretisert og detaljert på en sånn måte at de tar halvparten av tida, mens man danser lett gjennom resten. Kanskje får man telle noen av læreplanmålene for Jødedommen, de som handler om innhold som er felles med det gamle testamentet, som del av Kristendomsundervisningen. Kanskje RLE-bøkene allerede har nok kristendomsstoff til å fylle halve skoleåret og dette likevel ikke er en ekstrajobb uten mål og mening for landets RLE-lærere. Siden jeg ennå ikke har sett en politiker eller RLE-lærer fremme det synspunktet tviler jeg sterkt. Og det viktigste er ikke hva jeg vet eller ikke vet, det viktigste er at KrF, Høyre og Torbjørn Røe Isaksen heller ikke vet, men det driter de altså i.

Jeg har alltid syntes politikerforakt var litt underlig, men min steg akkurat et titalls hakk (på en skala).

Raushet (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 3)

Raushet (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 3)

Om du ikke har lest del 0, del 1 og del 2, ikke fortvil. Det er denne delen jeg vil promotere som interessant og viktig. I de andre delene har jeg raljert litt over at faglig svake innlegg fra lesere får plass i teknisk ukeblad og plukket noen spesifikke innlegg fra hverandre. Det har jeg gjort med svært lite raushet fordi jeg mener at TU er feil arena for denne typen innlegg og fordi de som har skrevet innleggene burde ha hatt den grunnleggende vitenskapelige innstillingen og kompetansen som gjorde dem i stand til å se feilene selv. Kanskje det var for lite raust, det er menneskelig å feile og kanskje begge disse ville skjønt hvor de tro feil med en klar og enkel redegjørelse. Og hadde det vært et internettforum, en pubdiskusjon, en klasseromsdiskusjon, så hadde slik raushet vært helt på sin plass og også falt de fleste naturlig, i hvert fall ansikt til ansikt.

For mangelen på raushet er en av de store problemene i internettfora og kommentarfeltdiskusjoner. De er fulle av aktører som tar det for gitt at motstanderen er blind, døv og dum. Aktører som skriver, ikke for å opplyse motstanderen og/eller invitere til diskusjon, men for å tilfredsstille sin egen uttrykkstrang, for å latterliggjøre, for å inngå i det fellesskapet det er å inngå i den ene eller andre siden i et slikt sammenstøt. Og her kan jeg selvfølgelig beskyldes for å sitte i glasshus, ut fra de tre foregående delene av denne monster-bloggposten, men jeg unnskylder meg, kanskje litt billig, at de faktisk aldri var ment å invitere til diskusjon om innleggenes innhold, men om de hørte hjemme i TU. I den grad jeg fortsatt deltar i internettdiskusjoner og kommentarfelt så har jeg raushet som ideal.

For mye selvkritikk og kritikk av andre er jo drepende for den kreativiteten som er nødvendig for å føre vitenskap og utvikling videre, og det finnes ingen magisk formel for å se hvem det er som aldri kommer til å bidra med noe av relevans og aldri kommer til å forstå at litt selvkritikk og kunnskap er nyttig for ikke å kaste bort tiden fullstendig, og hvem det er som har noen gullkorn inne, om man bare behandler dem med respekt og som om de er medmennesker med følelser og tanker.

Det er selvfølgelig svært vanskelig å holde på det idealet i alle situasjoner. Men selv om mange motstandere og meddebatanter kommer med bidrag som gir inntrykk av at de anser raushet som en utilgivelig svakhet, så er det viktig å huske at den flommen av edder og galle du strever med å holde tilbake ikke er noe bedre og mer prisverdig bidrag i debatten, og at idioten i den andre enden av ledningen, eller på den andre siden av bordet for den sakens skyld, antagelig sitter med akkurat samme unnskyldning. Selv om akkurat du har vært høflig å konstruktiv betyr ikke det at ikke motstanderen er preget av alt som har gått før. Hvem som eventuelt startet skittkastingen er ganske irrelevant når møkka har gått fram og tilbake noen dusin ganger.

Klarer jeg å leve opp til dette idealet? Selvfølgelig ikke alltid. Og noen diskusjoner er bare for slitsomme. Jeg forlot et forum for ikke lenge siden fordi en klimadiskusjon bare gikk i ring på de samme feilaktige premissene og jeg var helt tom for raushet, og jeg har ikke tatt sjansen på å vende tilbake siden. Noen ting er bare ikke verdt blodtrykksøkningen.

Men raushet er ikke bare mangelvare i internettdiskusjoner. Det er også mangelvare i samfunnsdebatten ellers, og, kanskje verst av alt, i politikernes hoder. En ide lagt fram av feil parti har ikke en sjanse, uansett hvor god den måtte være, fordi politisk debatt svært ofte mangler det viktige elementet debatt. Det er ikke en fremlegging av argumenter med påfølgende evaluering og motargumenter/meningsendring, det er en slitsom presentasjonsform av allerede vedtatte “sannheter”. Men stiftelsen av mitt Ideologisk Pragmatiske Parti (jeg sliter mest med å finne på et godt navn, og at et parti må ha flere medlemmer, det er mitt parti!) får vente til en annen gang.

Gå ut og vær raus!

Pseudofysikk (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 2)

Det andre innlegget som trigget responsen min nevnt i del 0 (det første innlegget er omtalt i del 1), var det ganske triste «Lynets opprinnelse – ikke feil premisser» av sivilingeniør Peder Skotner. La meg starte med å sitere første avsnitt:

«Det har ikke vært mye debatt om min opprinnelige artikkel 27/3, og jeg får takke Espen Murtnes og medstudenter for bidraget selv om det innebærer noe motbør for teorien.»

Hvorfor trist? Jo, fordi Skotner ikke evner å se det store hullet i sin egen hypotese. Han har gjort noen betraktninger om kreftene mellom molekylene i overflatespenning og fordeling av ladning i vanndråper og kommet fra til at det her er energi nok til å forårsake lyn. Problemet er at hypotesen ikke gir noen ladningsforskjell mellom en sky full av vanndråper og stedet lynet treffer (eller går fra, alt etter som hvordan man ser det). Hver vanndråpe er fortsatt elektrisk nøytralt ladd om så alle elektronene lå på overflaten og protonene lå inni. Dette ble påpekt, i overkant høflig, av tre fysikkstudenter som svarte på første innlegg, men selv om Skotner takker dem høflig for engasjementet overser han glatt denne helt basale kjernen i kritikken deres og kommenterer i stedet alt mulig annet.

Og noe dypere enn det er det ikke noe poeng å gå i hypotesen. Slik pseudofysikk kan det være utrolig gøy å diskutere på nettet. Man kan lære masse når man vil være grundig i å plukke en hypotese fra hverandre, og man kan lære mye nytt av de elementene i argumentasjonen som har en rot i virkeligheten. I Skotners tilfelle er det for eksempel et sidespor om hvorfor en tynn vannstråle avbøyes når en elektrisk ladd kam bringes nær den, noe som ledet meg til en diskusjon et sted på nettet, mellom kompetente fysikere, om svakhetene i skoleboksforklaringen og deres diskusjon om faktisk vitenskap på feltet.

Men avis-/magasinkommentarer er lite egnet til slik diskusjon og utforskning. Skotner legger for eksempel ved denne youtube-lenken som ville gjort det meningsfullt å lese om villfarelsene hans om man kunne klikke på den. I stedet gjør formateringen til TU alle bokstavene om til store bokstaver slik at det skal en liten omvei til for å få fram videoen, i tilegg til det bryderiet det er bare å måtte skrive den av fra bladet. Det er også nesten tre måneder fra Skotners første innlegg til det andre, og om man skal svare igjen så blir det bare for å iterere at «hypotesen din gir ingen ladningsforskjell mellom regioner, hvorfor tror du det blir lyn av det?» og undres over at det går an å legge vekk så grunnleggende fysikkforståelse.

Her kunne TUs redaktør hatt et poeng om at det er viktig å slippe til nye tanker og ideer, men mer om det i fjerde og siste del (del 3 [sic]).

Klimaskepsis (Om sludder i Teknisk Ukeblad – del 1)

Jeg har svart uvitenskapelig sludder om klima i TU tidligere, men som beskrevet i innlegget gjengitt i del 0 valgte jeg denne gangen å i stedet fokusere på det overordnede problemet at sånt vås blir publisert. Men det er jo ikke urettmessig å kalle det en hersketeknikk å kalle noens ord for vås uten å grunngi dommen, så jeg skal ta meg bryet med å plukke ting fra hverandre i detalj.

Vi snakker altså om innlegget «CO2 gir liv til vårt øl, vår tonic og vår musserende vin» av pensjonert sivilingeniør fra oljeindustrien John Amdal. Allerede i tittelen aner vi tonen i innlegget, CO2 er jo nyttig, hvorfor demoniseres det? Det er mulig det er valgt av redaksjonen, men det er treffende for hva som kommer videre. Her er hva Amdal bedriver.
1. Angrep på pressen og en stråmann av dimensjoner: «[Man får] inntrykk av at CO2 er en forferdelig gass som må fjernes fra jordens overflate fordi den ødelegger den»
2. Ny stråmann: «Man får inntrykk av at alle disse tonn CO2 fourenser atmosfæren og fortrenger vårt eget livgivende oksygen.»
3. Løgn/inkompetanse: «I Wikipedia står det at [konsentrasjonen av CO2] er 0,038 prosent og økende, men det har de ikke produsert et tall for.» Jeg har ikke klart å finne en artikkel som omhandler CO2 og som ikke gir bedre tall enn det, og mange som så gjør.
4. Mer strå: «Noen hevder at flyene legger igjen CO2 utenfor atmosfæren …» Fortsettelsen her minner meg veldig om mange elevers misforståelser rundt drivhuseffekten og gir meg ikke mye tiltro til Amdals faglige kompetanse på feltet.
5. Kjernen i innlegget: Amdals personlige teori om at global oppvarming skyldes varmeutslippet fra menneskers energiforbruk. «Om vi får vår energi fra fossefall, atomkraftverk eller andre forbrenningsverk, blir det meste omgjort til varme. Og den forsvinner ikke ut fra atmosfæren som vi lenge trodde. Den blir her og varmer opp vår jordoverflate!»

Og her er det mye å ta tak i. Amdal gjør det ikke klart at han ikke tror vår forståelse av drivhuseffekten er god nok, men det er vanskelig å se at bidraget hans gir mening om han ikke er skeptisk til det aller meste av slik vitenskap, så hva er det som gjør at jorda holder på varmen? Og hvordan skiller denne varme-holdings-effekten mellom varme fra menneskers energibruk og varme fra sola? Om vi skal holde oss til tall fra Wikipedia så er nemlig det totale varmeutslippet fra menneskelig bruk av fossile drivstoff i størrelsesorden en titusendel av innstrålingen fra sola. Andre energiformer er bare en brøkdel av dette igjen og spiller da heller ingen rolle, siden energien fra, for eksempel, et fossefall, blir til varme enten vi legger fallet i rør og lager elektrisitet, eller lar elva renne uforstyrret til havet.

Og dermed har vi med det samme kommet fram til det kanskje verste med Amdals sludder. Bakgrunnen for hans kommentar er nemlig elektrifiseringen av norsk oljeutvinning og han har regnet seg fram til at elektrifisering med vannkraft gir høyere varmeutslipp totalt, på grunn av energitap underveis. Men om varmeutslippene våre var problemet så ville fornybar energi likevel være veien å gå. På samme måte som ideen bak biodrivstoff er at vi bruker materiale som er en del av det nåværende CO2-kretsløpet i stedet for å slippe ut CO2 som har vært lagret i årmillioner, så er varmeutslippet fra fornybar energi noe som uansett ville bli “sluppet ut”. Det er energi som allerede er i systemet og mens miljøvennligheten av biodrivstoff kan diskuteres på flere felt, så er det utvilsomt at vi i en “varmeutslippsreduksjonsverden” måtte konvertert til kun fornybar energi.

Så hvorfor publisere dette? Hadde det ikke vært bedre om noen kunne påpekt svakhetene direkte til Amdal, som en fagfellevurdering, og han kunne tenkt igjennom dem igjen? Om ikke for Amdals del så for de som blir villedet til å tro at dette var et innlegg med et modikum av vitenskapelig kvalitet? Det beste som kan sies om innlegget er at det gjorde meg oppmerksom på hvor sjokkerende mye energi vi bruker. Sammenlignet med den totale solinnstrålingen ville jeg aldri gjettet at vårt forbruk er så nært som fire størrelsordener.

Men nok om Amdal. På tampen skal jeg gi plass til litt om klimaskeptikere generelt. Er det mulig at klimavitenskapen er på villspor? Svaret er praktisk talt nei. Hvorfor ikke bare nei? Jo, fordi vitenskap alltid er åpen for noe nytt og bedre. Men mens hovedvekten av verdens kompetente på feltet aksepterer “praktisk talt sikkert”, og hovedvekten av de kompetente som mener vi overvurderer kunnskapen vår mener “praktisk talt sikkert” er for sterke ord, sitter tastaturkrigerne og er bombesikre i sin sak om at “praktisk talt nei”, enten er helt ekvivalent med “ja”, eller er tegn på at alt bare er politisk styrt vås. Og et kroneksempel dukker da også opp (eller blir plukket ut av redaksjonen til å representerer flommen av vås de mottok) i respons til Amdal. Ingeniør Arne Plassen eksemplifiserer arten i innlegget «Klamrer seg til teorier». Han kaller de som aksepterer IPCCs konklusjoner “alarmister”, sier de er religiøst opptatt av etablerte teorier, han feilrepresenterer IPCC ved å referere til disse når han hevder den globale temperaturen har sunket siden 1998*, og når han legger til en referanse til en påstand om at man er på vei mot en forståelse av at klimasystemene er mindre følsomme for CO2, noe som ellers er et prisverdig trekk, så er det til en professor i sosialøkonomi**, som igjen støtter seg på et syltynt grunnlag.

Lenke til del 2, for den som måtte ønske å lese alle disse innleggene fortløpende.

*Mer plass vil jeg ikke bruke på hvor tåpelig det er å ta et ekstremt toppunkt i en stadig svingende trend og bruke det som referanse.

**Burde jeg lenke til hva denne professoren egentlig har sagt eller skrevet sier du? Vel, Plassen refererte bare til mannen, ikke til noen spesifikk publikasjon.


Get every new post delivered to your Inbox.