Category Archives: Philosophy

Am I pulling my weight?

As with any headline ending in a question mark, the answer is very likely to be “no”. For instance the Slavery Footprint calculator says my consumption is supported by at least 20 slaves. Now I have a bunch of quibbles with how that estimate is calculated and presented, but there is no doubt the prices of the goods I consume would rise by some degree if there weren’t absolutely insane inequalities in the supply chain. Even ethical choices aren’t completely disconnected from the global economy. If I pick up a bar of fair trade chocolate it’s not going to be the case that everyone is working 37.5 hour work weeks and will receive an old age pension when they’re 67. So the question should perhaps instead be “What’s the magnitude of my over-consumption?”

Of course that is really difficult to evaluate, even on a small scale. Let’s go back to the question in the title and the situation where the phrase has its origin; sailors pulling ropes on sailing ships. A heavier and stronger man than the average might pull with the same force as the others, which would be less than what he was capable of, or he might pull with the same percentage of his capacity and be as exhausted as the others. In which case is he doing his fair share? Does your opinion change if he doesn’t get more food than the others to compensate for his larger baseline metabolism? How about if …

I could go on, but hopefully my point is already made, there is no way to perfectly evaluate if someone is doing and/or receiving their fair share. In a narrow context like the joint effort of a group of sailors, a consensus might arise, and the guy who never breaks a sweat might be ostracised, but our reality is one of being part of a global economy and I am well insulated from the effort and level of reward at the far end of the supply chains that end with me. And you the reader is likely to inhabit the same world of relative luxury.

But say we could easily evaluate who’s doing their fair share and who’s over-consuming. Let’s say we simplify and look at work hours. We’re then ignoring structural differences like how some countries have developed extensive infrastructure and automation, allowing production of more goods for the same work hours, but also how this development probably was supported by exploiting nations where this development hasn’t happened, so let’s put that aside for now. We look at how many hours people work and how many hours work their consumption represents and find …

At one extreme I could find that there’s minimal difference. So my over consumption doesn’t represent all that much of the world’s inequality. Say I work 2000ish hours and I consume goods representing 2100ish hours of work. Well then I don’t have much of an excuse for not changing my consumption, do I? I ought to consume a little less and pay a little more for what I do consume, preferably to those who’re “under-consuming”, allowing them to catch up. Easy peasy.

At the other extreme I could find that there are enormous differences. Maybe I consume 4000 hours worth of goods. Changing my consumption would then be a lot harder, but the immorality of not doing so would be much greater.

Over-simplified, sure, but if you live in the developed world, it is vanishingly unlikely that your personal truth doesn’t lie somewhere in between those two points, leaving the obvious conclusion: You’re not pulling your weight, at least not globally, and you’re consuming more than your fair share.

What the best choices are to remedy this may not be obvious, but perfect is the enemy of good, and it’s immoral not to bear this in mind when you make everyday choices. The available “ethical choices” might not be perfect, they might not even be better than the regular goods, but picking one over just plain “global economy output” shows you care and works to push the marketplace towards taking ethics into consideration and providing us consumers with the resulting information.



Life ideas

Saying things simply is sometimes good, so to try that out I have written this page about my thinking about life ideas using the Simple Writer made by that guy who writes the funny and thought creating stories with stick figures. The Simple Writer only allows you to use the ten hundred most often used words in this language I’m using, so one would think it might always become simple, but that isn’t always true. You will have to decide yourself.

All of us have some life ideas controlling what we think, decide, say and do, or how we tell if what we think, decide, say and do is good or bad. These life ideas have formed in our brains over time because of how the brain was when we were born, and because of all the things that have happened in our lives and brains so far. Some of these life ideas feel more important to us than others, and some we are more sure are right, and these two feelings often go together. If an idea feels more important, we’ll be more sure it is right and more willing to look for reasons our idea is right and other ideas like it but different are wrong. Sometimes this stops us from thinking clearly about ideas and it is important to understand this about our ideas and about how others feel about their own ideas.

This short page is not about my most important life ideas and how they are right, and how you should understand they are right if they are not already your life ideas. It is about how life ideas are not very often all right and all wrong, and how this makes it good to understand the very strong feelings people have about their life ideas, even ones you think are clearly wrong. So maybe this is about my most important life ideas, but I want those to be ideas about life ideas, rather than life ideas themselves.

1. You could be wrong

My first idea about ideas is that you should be admit to yourself that your ideas might be wrong. If you can’t do that, there is no point in thinking about your ideas at all.† And when thinking about your ideas to consider if maybe they are or could be wrong, it is important you remember your feelings might confuse your thinking. I think feelings are also very important parts of life ideas and ideas without them can be bad, even if they seem right, but that is for another page some other time. So when someone has an idea that is different from the one you have, don’t forget that it could be she is the one who is right.

2. Wrong people feel they are right, how can you change their mind?

Some life ideas are so wrong it is important someone point out they are wrong, but the most important thing isn’t that it’s pointed out they are wrong, it’s that the people who hold those ideas change their minds or at least don’t act on their wrong ideas or spread them to others. That’s why my second idea about life ideas is to always remember that people with very wrong ideas feel they are right ideas. Telling them they are stupid, their ideas are wrong and they should feel bad doesn’t work very often to make this important thing happen, even if it might feel good for you for a while. More often it creates a situation where the wrong person thinks “People who don’t agree with me try to make me feel bad, that must mean they are wrong, which isn’t a surprise because I already knew that, but every bit helps.”

Now deciding from this that one should never tell someone with very wrong ideas that they are stupid and should feel bad is a life idea, but the idea about ideas I wanted to explain is that you should remember about the feelings and think about them, even if you then decide shouting “You are a stupid person!” is a good thing to do. Maybe there is a better way though to turn this person from someone with a bad idea into someone who thinks about their ideas and understands they could be wrong.

3. Should all your ideas work together?

If you could write down all of the life ideas in your brain it is certain some of them would not work together well. Pointing this out when you can see it in what other people have said or done often feels good, but just as you should remember you could be wrong, or that other people also feel they are right, you should remember your ideas don’t all work together either.
Now ideas not all working together is both good and bad. It is bad when it happens often and the person having the ideas just picks one or the other without a reason. In that case you should, if the person is you, think about why this is happening, and if one of the ideas is wrong or if maybe they are both right but not at the same time, and if so, what times one is right, and what times the other one is right.
It is good when it stops your ideas from being so few and your thoughts so simple you are ignoring lots of ideas that could be right sometimes, and lots of times your ideas are wrong. The world, you see, is not simple.

4. How to find out if an idea is right?

This is where things get really hard. How to find out if an idea is right is a life idea in and of itself. Some would say it is a given, something that just is, or comes from the world around us or some being outside the world. Some would say it’s in what we want to happen when we follow the idea. Some what say it’s in what actually happens when we follow the idea. I say that the most important thing is telling the truth about why one thinks the idea is true, and that I myself think the best way to do this is to use more than one of those ways.

And that’s all I have to say today about my simple ideas about life ideas.

†unless you happen to be a very not usual person who only has ideas that are right, but even then you would not have the one important idea about ideas maybe being wrong

Saudi-Arabias ambassadør er ikke så god på “faktabasert”

Saudi-Arabia får mye pepper om dagen av ymse årsaker. En viktig grunn er elendig forhold til menneskerettigheter på mer enn én måte og da blir selvfølgelig litt plagiat mellom venner en ubetydelig sak, men det er jo litt festlig personlig, når det skjer en hobbyskribent som meg. Så la meg utdype:

Saudi-Arabias ambassadør Esam Abid Althagafi har i dag et innlegg på NRK Ytring med tittel Vi er ikke ekstremister der han … det blir kanskje slemt å si “etter beste evne forsøker å imøtegå kritikken”? Men innlegget er ganske så svakt. En lang ramse med usammenhengende punkter om hvordan kritikerne ikke forstår det saudiske rettsystemet, som dessuten er et indre anliggende vi ikke har noe med, og dessuten … Nei, jeg tøyser ikke, se bare dette avsnittet her:

Mitt brobyggerinnlegg er ikke kontroversielt eller tabloid, men skal man putte tanker i hodene til folk, bør de være faktabasert. Saudi-Arabia har ratifisert en rekke konvensjoner og er medlem av FNs menneskerettighetsråd. Vi er deltagende i de internasjonale arenaene. Det betyr ikke at det ikke eksisterer politiske, religiøse og juridiske forskjeller mellom oss. Saudi-Arabia holder seg unna interne anliggender.

Rotete greier, sant? Men jeg la merke til denne vendingen: «skal man putte tanker i hodene til folk, bør de være faktabasert». Jeg skrev nemlig nesten nøyaktig det i et innlegg publisert i Aftenposten Meninger i september: «og skal man putte tanker i hodene til folk bør de være faktabaserte». Kritisk innlegg med alt for lang tittel!

Greit nok, det er jo ikke en vending ingen andre kan ha kommet på, men jeg gjorde likevel et nettsøk og i akkurat den formen er det våre to innlegg som dukker opp. Mitt og den saudiske ambassadørens, om han da skriver innlegg selv. Så jeg leste innlegget et en gang til og fant et “lån” til: «Kritikerne bommer totalt på kjernen i kritikken, og forsøkene deres bør ikke få stå som siste ord i saken.»

Igjen kan man søke på «… bommer totalt på kjernen i kritikken, og forsøkene deres bør ikke få stå som siste ord i saken.» og stusse over at det bare gir to rene treff. Mitt innlegg fra september og dette fra Althagafi i dag. Forskjellen er bare at i mitt innlegg passer setningen perfekt til konteksten, mens i dette innlegget virker den som ennå et rotete element i en tekst som jeg nok tror ville fått tilbakemeldinger som “usammenhengende” og “svevende” av norsklærer-kollegaene mine.

Det er nok viktigere ting å diskutere rundt dette ubehjelpelige ikke-svaret på berettiget kritikk, enn litt klønete lån av vendinger, men det gjorde i hvertfall meg litt munter inntil jeg igjen kom på hvilket hårreisende regime Althagafi representerer.

Gender-neutral personal pronouns: Let’s use he!

I’m a rich, white, cis- male in a homogenous affluent community in one of the easiest countries to live in in the world. I’m not a linguist, just an opinionated exaggerateur, in case the blog’s title and tagline doesn’t make that sufficiently clear. I am however 100% correct in calling my idea the perfect solution to the issue of gendered pronouns, not just in English, but in any language with gendered pronouns. It’s time to abandon the singular they and zhe, xe or whatever your preferred alternative is. Let’s instead just ungender he and she.

Gendered pronouns are problematic. Historical and current reactionary use mirrors old fashioned assumptions about the sex and gender of actors, with generic references to doctors, engineers or dock workers always using he, nurses and secretaries always being she, and roles with no stereotypical gender defaulting to male. Not the worst feature of a sexist society, but an obvious one, with subtle influence on our perception of the world, as well as being a symptom of the perception of the writer.

Less obvious to many is that their use, not just the overuse of he, cements the importance of the binary gender world view, which, although a natural result of the dominance of binary sex, leads to an exaggerated, harmful and unnecessary polarisation of the “feminine” and “masculine” in our various cultures. (If criticism of the binary gender “paradigm” seems silly to you, I recommend this video: On Gender.)

And in addition to these problems with bias in gendered pronoun choice in generic references (An engineer should be aware of her biases) there’s the problem of their use for specific references (Alex forgot his/her boots). Partly this is the same issue as the one described in the previous paragraph, and partially this is about individuals not wanting to be referred to by the wrong gender or by gender at all.

Use of gender-neutral pronouns are often promoted to solve some of these problems, but not all. Several failed drafts of this paragraph have showed me that this limitation is almost entirely due to people having a more limited goal in mind though. Expand the use of any suggested gender-neutral personal pronoun to replace he and she entirely and you’ve solved all of the problems, but you’ve also increased the resistance against acceptance significantly and you’ve made a system with complete lack of backwards compatibility. There is only one solution to this: Ungender the current pronouns.

Hillary Clinton announced his running mate for the 2016 presidential election today. Cheng Bai is a virtual unknown, but Clinton believes she will be a valuable asset in his run for the presidency.

Sure it will seem clunky for a while, but many languages manage without gendered pronouns and the benefits are many.

  1. No new words need to be introduced. The fact that it’s a completely new word is a significant barrier to gender neutral pronouns such as zhe.
  2. Suggested system works for all languages with gendered pronouns.
  3. Old or reactionary writings are 100% compatible with the system, even if the use of a strict 1:1 relationship between biological sex and linguistic gender will seem a bit quaint in 100 years time, when everyone does it the new way.
  4. In a transition period you can reverse the traditional use completely and overuse she to your heart’s content, which will also seem quaint to people 100 years from now, but will make your intentions obvious and help acclimatise your readers to the concept.
  5. The pronouns can always be different in a two person scenario, regardless of the genders involved. Not the most important feature in the world, but it makes he and she more useful than they are today.
  6. No need to figure out the actual or preferred gender of a person you write about. Now this might be a barrier if it’s important for you to take that person’s preferences into account, an admirable priority, but I think you should weigh that against how many reactionary malety males you could annoy by randomly referring to half of them as she. And for those of you with a preferred pronoun, won’t you please think of the children?!

Now read the fake quote about Hillary Clinton above. Once you’ve gotten over your brain’s insistence that referring to Hillary as “he” is wrong, what gender is Cheng Bai? And should it matter?

Om Jaquesson var mann, og Seltzer var kvinne …

Drukner en del rasjonell vurdering av Trygdekontorpornodebatten i inntrykket enkelte har av feminister generelt og Kari Jaquesson spesielt? Her er et leserbrev fra en parallell dimensjon der kjønnsrollene for akkurat dette innslaget er reversert, men det meste annet er det samme. Vel, kanskje bortsett fra at den fornærmede er bedre til å skrive.

For noen uker siden viste NRK i sitt program utdrag fra en pornofilm laget spesielt for dem i anledning at temaet for sendingen skulle være porno. Dette avstedkom adskillig kritikk, men programleder Tanya Sprudelwasser valgte av en eller annen grunn, kanskje at jeg som mann er en ensom svale blant pornomotstandere, å respondere spesielt på mitt bidrag til det kommentariatet betegner som et ekstremfeministisk hylekor, ved å bestille nok en film, denne gangen inkludert en scene der en rollefigur som åpenbart er en karikatur av meg, oralt tilfredsstiller skuespillerinnen som representerer Sprudelwasser.

I følge programleder Sprudelwasser, prosjektleder Heyerdahl og underholdningsdirektør Condottieri, som i ulike former har respondert på kritikken, var dette ikke ment å krenke, men var “et satirisk skråblikk for å belyse en viktig debatt“. Siden man må anta at debatten i dette tilfellet er debatten om nivået for krenkelser, som var tema for programmet, er det vanskelig å se for seg at de ikke ser og så en mulig dimensjon av krenkelse i innslaget.

Videre har disse ansvarlige kun deltatt i den påfølgende debatten ved å kommentere de delene av kritikken de betegner som å ha mest potensiale til å opprøre noen og beskrive denne delen av kritikken som så absurd at den ikke ville ha opprørt dem selv om de hadde vært av typen til å la seg opprøre. Etter min mening en lite vellykket deltakelse. (Om ikke målet var å tilfredsstille det antifeministiske hylekoret i kommentarfeltet, for det har de klart.)

Condottieri skriver i den anledning “At noen mener at dette inngår i en ellers viktig debatt om hevnporno og kneblingen av kvinner i den offentlige debatten synes vi er veldig underlig.” I’s verden er nemlig kontekst svært viktig, men bare den konteksten de hadde i tankene. Dette var et program om krenkelser, og da er det plutselig en irrelevant kontekst at det å fremstille meningsmotstandere i en seksuell sammenheng er en alminnelig form for latterliggjøring og hets i den skyggessiden av det moderne, utvidete mediebildet som Condottieri selv, i innledningen til samme innlegg, beskriver som et stort samfunnsproblem. Men det er klart, jeg er mann, og mange av disse taktikkene er mest brukt mot og mest effektive mot kvinner, (sarcasm warning) så da blir det jo helt forståelig at Condottieri ikke ser sammenhengen.

At disse trollene, når de ser behov for et annet forsvar enn at de er frontkjempere for ytringsfriheten, gjerne argumenterer som et ekko av prosjektleder Heyerdahl som skriver at “innslaget er såpass absurd og tullete at det ikke kan sies å ha injurierende kraft” er selvsagt heller ikke relevant kontekst. For Heyerdahl er det tydeligvis bare det som er ulovlig etter injurieloven man ikke kan tillate seg i media. Det er, i deres verden, irrelevant at innslaget ikke kunne eksistert uten den konteksten at jeg var og er i en meningskonflikt med dem. For på tross av Sprudelwassers utsagn om at hun og redaksjonen ikke “har noe som helst imot […] engasjement i kampen mot porno og vi har absolutt ikke noe ønske om å kneble [noen]” ser de ikke meningsmotstandernes argumenter som relevante. Dermed er det irrelevant at virkemiddelet er til forveksling likt det som brukes av de som faktisk har til hensikt å kneble motparten og at disse applauderer høylytt i landets kommentarfelt over at Sprudelwasser “setter feministene på plass”.

Andre argumenter fra Sprudelwasser har gått på at formen på min deltagelse i media og samfunnsdebatt ellers inviterer til et outrert tilsvar, og igjen hører jeg ekkoet fra nettrollene. “Han/hun fortjener ikke annet siden han/hun har sagt dette/kledd seg slik/mener dette.” Men (sarcasm warning) innslaget var jo ikke ment som et partsinnlegg i pornodebatten, så da blir det jo noe helt annet.

Og før Dagbladet starter en leserundersøkelse om hvem som blir krenket eller ikke, eller noen påpeker at det neppe blir en trend å bestille porno for mange hundre kroner for å hetse meningsmotstandere, det er faktisk irrelevant hvem og hvor mange som blir krenket, eller at nettrollene må nøye seg med barnlige skisser i paint sendt via twitter, Sprudelwasser alminneliggjør noe som hun og redaksjonen tydeligvis ser ville være uakseptabelt i andre kontekster og effekten av denne alminneliggjøringen er ikke kontekstspesifikk.

Men det er klart, noen vil jo alltids mene det er akseptabelt at jeg blir møtt av et kommentarfelt fylt med referanser til dette innslaget om jeg uttaler meg om Grønnlandsisen i neste uke og at jeg i samme anledning får innboksen fylt med kunst basert på skjermbilder fra samme. Trollene er jo også Charlie, må vite.

Karl Jackson


Hell Yes, I’m a Feminist

Hell Yes, I’m a Feminist


A couple of years ago, I wrote a piece on my personal feminism, in which I noted that while I can be considered a feminist on the fundamental level of “women are entitled to the same rights and privileges as men, with everything that implies in terms of access to education, economic opportunity and personal liberty,” I usually didn’t call myself one, for various and what I thought at the time were perfectly reasonable reasons.

Then 2014 happened, and those reasonable reasons now kind of feel like careful, rationalizing bullshit to me.

So, as an update to my thoughts on my personal feminism:

Hell yes, I’m a feminist.

Mind you, I don’t think this declaration comes as much of a surprise. I think people are aware of my general feelings on feminism, and I’ve not been shy about the topic before, when it’s suited me.

Here’s the thing about that —…

View original post 328 more words

The misandrists and shirtgate

If you didn’t notice the slight kerfuffle about a particular shirt worn by an ESA scientist the other day, this post is mostly not for you, but feel free to read it anyway.

There are lots of misandrists out there. At least if you use the sensible definition of looking down on men, or a subset of men. It’s a real problem. It could be observed just recently when a scientist made the mistake of wearing a shirt with a tasteful tribute to beautiful women and twitter exploded with people expressing their profound disappointment with his choice of apparel and also dared link it to the general problem of women not staying in the STEM fields. The misandrists came out in force. They were the ones thinking it was a horrible offence to express the opinion that the shirt was offensive and thereby forcing a proper man, a man with a beard, to do the unmanly thing and apologise.

Note how these people, who thought the feminist twitterverse’s expression of disappointment was unnecessary, over the top* and downright mean and abusive to a scientist deserving of accolade, can’t accept his change of heart and apology. No, he was obviously forced and bullied into apologising. There’s misandry for you. The narrow view that the negative stereotypes about men are true and should be true. Real men like shirts like that, and real men don’t apologise, so if they do apologise it can’t be because they had a change of heart, or were embarrassed by a thoughtless choice of shirt, and realised this due to mild mannered, non-threatening tweets, it has to be because they were bullied by the PC juggernaut of feminist society.


*personally I think they have a point there. I think it merited the first couple of tweets and large scale retweeting of those tweets, but people should save writing more tweets of their own for bigger issues. But that’s an extenstion of my opinion that people other than me should shut up more often. Partly that’s because I’ve gotten quite good at keeping my trap shut over the years, and I dislike my occasional pearls of wisdom being drowned in the flood of not as eloquent utterings. And partly it’s about … no, I think people shutting up more often covers it.

Raushet (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 3)

Raushet (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 3)

Om du ikke har lest del 0, del 1 og del 2, ikke fortvil. Det er denne delen jeg vil promotere som interessant og viktig. I de andre delene har jeg raljert litt over at faglig svake innlegg fra lesere får plass i teknisk ukeblad og plukket noen spesifikke innlegg fra hverandre. Det har jeg gjort med svært lite raushet fordi jeg mener at TU er feil arena for denne typen innlegg og fordi de som har skrevet innleggene burde ha hatt den grunnleggende vitenskapelige innstillingen og kompetansen som gjorde dem i stand til å se feilene selv. Kanskje det var for lite raust, det er menneskelig å feile og kanskje begge disse ville skjønt hvor de tro feil med en klar og enkel redegjørelse. Og hadde det vært et internettforum, en pubdiskusjon, en klasseromsdiskusjon, så hadde slik raushet vært helt på sin plass og også falt de fleste naturlig, i hvert fall ansikt til ansikt.

For mangelen på raushet er en av de store problemene i internettfora og kommentarfeltdiskusjoner. De er fulle av aktører som tar det for gitt at motstanderen er blind, døv og dum. Aktører som skriver, ikke for å opplyse motstanderen og/eller invitere til diskusjon, men for å tilfredsstille sin egen uttrykkstrang, for å latterliggjøre, for å inngå i det fellesskapet det er å inngå i den ene eller andre siden i et slikt sammenstøt. Og her kan jeg selvfølgelig beskyldes for å sitte i glasshus, ut fra de tre foregående delene av denne monster-bloggposten, men jeg unnskylder meg, kanskje litt billig, at de faktisk aldri var ment å invitere til diskusjon om innleggenes innhold, men om de hørte hjemme i TU. I den grad jeg fortsatt deltar i internettdiskusjoner og kommentarfelt så har jeg raushet som ideal.

For mye selvkritikk og kritikk av andre er jo drepende for den kreativiteten som er nødvendig for å føre vitenskap og utvikling videre, og det finnes ingen magisk formel for å se hvem det er som aldri kommer til å bidra med noe av relevans og aldri kommer til å forstå at litt selvkritikk og kunnskap er nyttig for ikke å kaste bort tiden fullstendig, og hvem det er som har noen gullkorn inne, om man bare behandler dem med respekt og som om de er medmennesker med følelser og tanker.

Det er selvfølgelig svært vanskelig å holde på det idealet i alle situasjoner. Men selv om mange motstandere og meddebatanter kommer med bidrag som gir inntrykk av at de anser raushet som en utilgivelig svakhet, så er det viktig å huske at den flommen av edder og galle du strever med å holde tilbake ikke er noe bedre og mer prisverdig bidrag i debatten, og at idioten i den andre enden av ledningen, eller på den andre siden av bordet for den sakens skyld, antagelig sitter med akkurat samme unnskyldning. Selv om akkurat du har vært høflig å konstruktiv betyr ikke det at ikke motstanderen er preget av alt som har gått før. Hvem som eventuelt startet skittkastingen er ganske irrelevant når møkka har gått fram og tilbake noen dusin ganger.

Klarer jeg å leve opp til dette idealet? Selvfølgelig ikke alltid. Og noen diskusjoner er bare for slitsomme. Jeg forlot et forum for ikke lenge siden fordi en klimadiskusjon bare gikk i ring på de samme feilaktige premissene og jeg var helt tom for raushet, og jeg har ikke tatt sjansen på å vende tilbake siden. Noen ting er bare ikke verdt blodtrykksøkningen.

Men raushet er ikke bare mangelvare i internettdiskusjoner. Det er også mangelvare i samfunnsdebatten ellers, og, kanskje verst av alt, i politikernes hoder. En ide lagt fram av feil parti har ikke en sjanse, uansett hvor god den måtte være, fordi politisk debatt svært ofte mangler det viktige elementet debatt. Det er ikke en fremlegging av argumenter med påfølgende evaluering og motargumenter/meningsendring, det er en slitsom presentasjonsform av allerede vedtatte “sannheter”. Men stiftelsen av mitt Ideologisk Pragmatiske Parti (jeg sliter mest med å finne på et godt navn, og at et parti må ha flere medlemmer, det er mitt parti!) får vente til en annen gang.

Gå ut og vær raus!

Hva skal vi med pressen? (Eller: er jeg enig med Inga Marthe Thorkildsen? Jeg tror svaret er kanskje.)

Hva motiverer i vår dager den fjerde statsmakt?  (eller den tredje statsmakt om du er i Sverige) Opplagstallene? Eller et ønske om å formidle viktig og nøktern informasjon om statens ve og vel og de andre maktenes gjøren og laden? Om det sistnevnte fortsatt har en betydning gjøres det i hvert fall en dårlig jobb. Alt journalister tar i ser ut til å bli, eller være, tabloidisert slagsordspolitik og stråmannsargumenter.

Ta kvinnedagens store snakkis i riksavisen Aftenposten, Inga Marthe Thorkildsens brannfakkel “— Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke“.

For det første: Er det virkelig nødvendig å bruke et milelangt sitat som overskrift? Ja, det er et blikkfang og trekker lesere, men det gjør også leseren forutinntatt og setter tonen for debatten mellom de som sjelden leser forbi overskriften.

For det andre: Hva er det Aftenpostens journalist Marie Melgård har produsert? Er det et intervju eller har hun tatt jobben som talerør for likestillingsministeren på kvinnedagen? Produktet bærer preg av det siste. Vi skal halvveis ned i … artikkelen (?) før journalisten gir seg til kjenne ved å sitere et spørsmål til ministeren og det går ikke klart fram om utvalget av bakgrunnsinformasjon er ministerens eller journalistens. Det er også det eneste spørsmålet som presenteres, så vi får aldri vite hvordan det kom til at likestillingsministerens hjertesukk, som artikkelen (?) presenterer seg som i første avsnitt, ble ført i pennen av Aftenpostens journalist.

For det tredje: Midt i presentasjonen av Thorkildsens utsagn med noe uklart opphav, og rett før det eneste refererte spørsmålet, siteres så et argument fra “forfatter og blogger” Karianne Gamkinn. «Jeg er ikke en dårlig feminist selv om jeg ikke velger karrière.» Sitatet er fra Aftenposten, men formodentlig fra noe som ikke ligger på nett, for det er ingen lenke til … artikkelen? Intervjuet? Bokanmeldelsen? Kronikken? For meg ser det ikke ut som Thorkildsen ble forelagt dette sitatet før hun svarer på spørsmålet «— Hva tenker du om dem som lengter etter å være hjemme, og ikke vil ha likestillingspekefingeren i ansiktet?» men det farger helt klart leserens oppfatning av svaret.

Så langt i denne journalistiske produksjonen er det Thorkildsen som har kommet til orde, om enn med ukjent mengde assistanse fra journalisten. Er jeg enig med henne? Vel, det er ikke godt å si, siden jeg ikke vet hvilken problemstilling Thorkildsen egentlig svarer på, og tolkningen min blir farget av rammene og responsen fra opposisjonspolitikerne som kommer etterpå (og som jeg kommer tilbake til), men jeg tror det. Jeg er generelt ingen fan av Thorkildsen eller SV, men det hun sier og eksemplene hun velger forteller, er at å stå utenfor arbeidslivet for å være hjemmeværende over tid har store økonomiske kostnader og gir reduserte valgmuligheter på sikt, både fordi valgfrihet er knyttet til økonomi og fordi man reduserer sin egen verdi i arbeidsmarkedet, noe som også delvis gjelder det å velge deltidsarbeid. Eksempelet hun trekker fram er en kvinne som valgte å være hjemme med et barn med funksjonsnedsettelse (antagelig i ganske mange år), for så å bli forlatt av mannen og sitte igjen med minstepensjon. Hun påpeker deretter at det generelt i Norge ikke er politisk vilje til å bruke penger for å øke andelen hjemmeværende. At jeg ikke er enig med henne i at sekstimersdagen er et ansvarlig tiltak for å gjøre det lettere å være familiemenneske er ikke så viktig, jeg har tross alt ikke satt meg så godt inn i problemstillingen, og det er det eneste dryppet i en lang artikkel som ikke handler om hvordan ting bør være, men om hvordan de er.

Men tilbake til det journalistiske arbeidet og mitt “for det fjerde”: Nå kommer opposisjonen til orde under deloverskriften “Thorkildsen er kvinners verste fiende“. At det var? Høyres Linda Hofstad Helleland tar raskt og brutalt fra meg de små Høyresympatiene jeg hadde igjen ved å tolke Thorkildsens argumenter som etiske verdivurderinger og ikke personøkonomiske. Jeg kan vanskelig se for meg at et intelligent menneske ikke ser at det å gå hjemme med barn, med mindre du har et halvt dusin eller så, er et valg av personlig glede framfor person- og samfunnsøkonomisk gevinst. Og når vi har kommet forbi den emosjonelle tordentalen er det da også velkjent Høyrepolitikk vi serveres og ikke en falsifisering av Thorkildsens uttalelser om de økonomiske tapene hjemmeværende mødre utsettes for. Det er valgfriheten til å bruke all permisjon på mor Helleland trekker fram i et harskt angrep på noe Torkhildsen nok står for, men som ikke en gang indirekte er relevant kritikk av det hun har uttalt seg om her.

Hakket bedre gjør KrFs Dagrunn Eriksen det, men også hun ignorerer at Thorkildsen sier svært lite om hvordan det bør være og mest om hvordan det er. Jeg har vondt for å forene «Å kjøre på som SV og Thorkildsen gjør med å kreve 100 prosent tilstedeværelse på jobb, og at man skal være en 100 prosent perfekt mor, tror jeg fører til at flere velger å stå helt utenfor arbeidslivet» med Thorkildsens eneste uttalelse i denne sammenhengen om hvordan ting “bør” være, nemlig en innføring av sekstimersdag.

Til avslutning:
Har jeg feiltolket Thorkildsen? Det er vanskelig å si, siden jeg ikke har funnet en klargjøring fra henne. Er det for mye forlangt at alle politikere begynner hver sin lille blogg der de kan fatte seg i langhet uten journalistisk innblanding?

Har jeg vært for kritisk til journalistens arbeid? Basert på mye av responsen jeg har sett mener jeg jeg har mitt på det tørre. Riktignok ser jeg ikke for meg at responsen hadde vært veldig mye mer rasjonell og relevant, men da hadde i det minste skylden ligget på alle de andre journalistene og politikernes manglende evne til å snakke i noe annet en tabloidformat.

Picture humanity

The image below, unless you have some sort of resizing of your screen or browser, represents one fifth of the current world population as 400 x 350 pixels. That means each pixel, each of the smallest dots in the image, the width of the black edge, the single black dot in the middle of the pale blue square in the upper left, is 10000 individual human beings. If you’re not a hive mind, an alien intelligence or a terrestrial species capable of reading blogs that’s not Homo sap. (if you are, please leave a comment), that makes you one ten thousandth of a pixel in this image of just one fifth of humanity today.

One fifth of humanity in pixels

The pale blue square, mainly there to make it possible to find that single, 10000-person dot, is about the population of Norway, 5 million people. The smaller black square next to it is how many people are born on this planet, each day, about 37000. And the smaller dark blue square next to that again is how many die, about 16000.

What about the big pink area? That’s the population of China. Nearly a fifth of humanity all by themselves. India would fill up nearly as much, while Europe and the US together nearly get to play in the same league.

What this means is you’re a miniscule part of humanity. Your desires, hopes and fears may be the most important thing in the world to you, but you’re only one of 7 thousand million people that make up humanity. All your actions are, most likely, swamped by the actions of the rest of us, and if there was a vote between pleasing you, and pleasing everyone else, you’d lose.

On the other hand, so would everyone else. The doings of humanity are made up of the actions of every individual. And as you’re reading this, you’re likely to be one of the part of humanity with the most freedom to act, the largest share of humanity’s surplus, the biggest influence. Thus, by any reasonable system of ethics, you also have the most responsibility to consider the consequences of your actions.