Category Archives: Feminism

Gender-neutral personal pronouns: Let’s use he!

I’m a rich, white, cis- male in a homogenous affluent community in one of the easiest countries to live in in the world. I’m not a linguist, just an opinionated exaggerateur, in case the blog’s title and tagline doesn’t make that sufficiently clear. I am however 100% correct in calling my idea the perfect solution to the issue of gendered pronouns, not just in English, but in any language with gendered pronouns. It’s time to abandon the singular they and zhe, xe or whatever your preferred alternative is. Let’s instead just ungender he and she.


Gendered pronouns are problematic. Historical and current reactionary use mirrors old fashioned assumptions about the sex and gender of actors, with generic references to doctors, engineers or dock workers always using he, nurses and secretaries always being she, and roles with no stereotypical gender defaulting to male. Not the worst feature of a sexist society, but an obvious one, with subtle influence on our perception of the world, as well as being a symptom of the perception of the writer.

Less obvious to many is that their use, not just the overuse of he, cements the importance of the binary gender world view, which, although a natural result of the dominance of binary sex, leads to an exaggerated, harmful and unnecessary polarisation of the “feminine” and “masculine” in our various cultures. (If criticism of the binary gender “paradigm” seems silly to you, I recommend this video: On Gender.)

And in addition to these problems with bias in gendered pronoun choice in generic references (An engineer should be aware of her biases) there’s the problem of their use for specific references (Alex forgot his/her boots). Partly this is the same issue as the one described in the previous paragraph, and partially this is about individuals not wanting to be referred to by the wrong gender or by gender at all.


Use of gender-neutral pronouns are often promoted to solve some of these problems, but not all. Several failed drafts of this paragraph have showed me that this limitation is almost entirely due to people having a more limited goal in mind though. Expand the use of any suggested gender-neutral personal pronoun to replace he and she entirely and you’ve solved all of the problems, but you’ve also increased the resistance against acceptance significantly and you’ve made a system with complete lack of backwards compatibility. There is only one solution to this: Ungender the current pronouns.

Hillary Clinton announced his running mate for the 2016 presidential election today. Cheng Bai is a virtual unknown, but Clinton believes she will be a valuable asset in his run for the presidency.

Sure it will seem clunky for a while, but many languages manage without gendered pronouns and the benefits are many.

  1. No new words need to be introduced. The fact that it’s a completely new word is a significant barrier to gender neutral pronouns such as zhe.
  2. Suggested system works for all languages with gendered pronouns.
  3. Old or reactionary writings are 100% compatible with the system, even if the use of a strict 1:1 relationship between biological sex and linguistic gender will seem a bit quaint in 100 years time, when everyone does it the new way.
  4. In a transition period you can reverse the traditional use completely and overuse she to your heart’s content, which will also seem quaint to people 100 years from now, but will make your intentions obvious and help acclimatise your readers to the concept.
  5. The pronouns can always be different in a two person scenario, regardless of the genders involved. Not the most important feature in the world, but it makes he and she more useful than they are today.
  6. No need to figure out the actual or preferred gender of a person you write about. Now this might be a barrier if it’s important for you to take that person’s preferences into account, an admirable priority, but I think you should weigh that against how many reactionary malety males you could annoy by randomly referring to half of them as she. And for those of you with a preferred pronoun, won’t you please think of the children?!

Now read the fake quote about Hillary Clinton above. Once you’ve gotten over your brain’s insistence that referring to Hillary as “he” is wrong, what gender is Cheng Bai? And should it matter?

Advertisements

Om Jaquesson var mann, og Seltzer var kvinne …

Drukner en del rasjonell vurdering av Trygdekontorpornodebatten i inntrykket enkelte har av feminister generelt og Kari Jaquesson spesielt? Her er et leserbrev fra en parallell dimensjon der kjønnsrollene for akkurat dette innslaget er reversert, men det meste annet er det samme. Vel, kanskje bortsett fra at den fornærmede er bedre til å skrive.

For noen uker siden viste NRK i sitt program NAV.no utdrag fra en pornofilm laget spesielt for dem i anledning at temaet for sendingen skulle være porno. Dette avstedkom adskillig kritikk, men programleder Tanya Sprudelwasser valgte av en eller annen grunn, kanskje at jeg som mann er en ensom svale blant pornomotstandere, å respondere spesielt på mitt bidrag til det kommentariatet betegner som et ekstremfeministisk hylekor, ved å bestille nok en film, denne gangen inkludert en scene der en rollefigur som åpenbart er en karikatur av meg, oralt tilfredsstiller skuespillerinnen som representerer Sprudelwasser.

I følge programleder Sprudelwasser, prosjektleder Heyerdahl og underholdningsdirektør Condottieri, som i ulike former har respondert på kritikken, var dette ikke ment å krenke, men var “et satirisk skråblikk for å belyse en viktig debatt“. Siden man må anta at debatten i dette tilfellet er debatten om nivået for krenkelser, som var tema for programmet, er det vanskelig å se for seg at de ikke ser og så en mulig dimensjon av krenkelse i innslaget.

Videre har disse ansvarlige kun deltatt i den påfølgende debatten ved å kommentere de delene av kritikken de betegner som å ha mest potensiale til å opprøre noen og beskrive denne delen av kritikken som så absurd at den ikke ville ha opprørt dem selv om de hadde vært av typen til å la seg opprøre. Etter min mening en lite vellykket deltakelse. (Om ikke målet var å tilfredsstille det antifeministiske hylekoret i kommentarfeltet, for det har de klart.)

Condottieri skriver i den anledning “At noen mener at dette inngår i en ellers viktig debatt om hevnporno og kneblingen av kvinner i den offentlige debatten synes vi er veldig underlig.” I NAV.no’s verden er nemlig kontekst svært viktig, men bare den konteksten de hadde i tankene. Dette var et program om krenkelser, og da er det plutselig en irrelevant kontekst at det å fremstille meningsmotstandere i en seksuell sammenheng er en alminnelig form for latterliggjøring og hets i den skyggessiden av det moderne, utvidete mediebildet som Condottieri selv, i innledningen til samme innlegg, beskriver som et stort samfunnsproblem. Men det er klart, jeg er mann, og mange av disse taktikkene er mest brukt mot og mest effektive mot kvinner, (sarcasm warning) så da blir det jo helt forståelig at Condottieri ikke ser sammenhengen.

At disse trollene, når de ser behov for et annet forsvar enn at de er frontkjempere for ytringsfriheten, gjerne argumenterer som et ekko av prosjektleder Heyerdahl som skriver at “innslaget er såpass absurd og tullete at det ikke kan sies å ha injurierende kraft” er selvsagt heller ikke relevant kontekst. For Heyerdahl er det tydeligvis bare det som er ulovlig etter injurieloven man ikke kan tillate seg i media. Det er, i deres verden, irrelevant at innslaget ikke kunne eksistert uten den konteksten at jeg var og er i en meningskonflikt med dem. For på tross av Sprudelwassers utsagn om at hun og redaksjonen ikke “har noe som helst imot […] engasjement i kampen mot porno og vi har absolutt ikke noe ønske om å kneble [noen]” ser de ikke meningsmotstandernes argumenter som relevante. Dermed er det irrelevant at virkemiddelet er til forveksling likt det som brukes av de som faktisk har til hensikt å kneble motparten og at disse applauderer høylytt i landets kommentarfelt over at Sprudelwasser “setter feministene på plass”.

Andre argumenter fra Sprudelwasser har gått på at formen på min deltagelse i media og samfunnsdebatt ellers inviterer til et outrert tilsvar, og igjen hører jeg ekkoet fra nettrollene. “Han/hun fortjener ikke annet siden han/hun har sagt dette/kledd seg slik/mener dette.” Men (sarcasm warning) innslaget var jo ikke ment som et partsinnlegg i pornodebatten, så da blir det jo noe helt annet.

Og før Dagbladet starter en leserundersøkelse om hvem som blir krenket eller ikke, eller noen påpeker at det neppe blir en trend å bestille porno for mange hundre kroner for å hetse meningsmotstandere, det er faktisk irrelevant hvem og hvor mange som blir krenket, eller at nettrollene må nøye seg med barnlige skisser i paint sendt via twitter, Sprudelwasser alminneliggjør noe som hun og redaksjonen tydeligvis ser ville være uakseptabelt i andre kontekster og effekten av denne alminneliggjøringen er ikke kontekstspesifikk.

Men det er klart, noen vil jo alltids mene det er akseptabelt at jeg blir møtt av et kommentarfelt fylt med referanser til dette innslaget om jeg uttaler meg om Grønnlandsisen i neste uke og at jeg i samme anledning får innboksen fylt med kunst basert på skjermbilder fra samme. Trollene er jo også Charlie, må vite.

Karl Jackson

sign

Hell Yes, I’m a Feminist

Hell Yes, I’m a Feminist

Whatever

A couple of years ago, I wrote a piece on my personal feminism, in which I noted that while I can be considered a feminist on the fundamental level of “women are entitled to the same rights and privileges as men, with everything that implies in terms of access to education, economic opportunity and personal liberty,” I usually didn’t call myself one, for various and what I thought at the time were perfectly reasonable reasons.

Then 2014 happened, and those reasonable reasons now kind of feel like careful, rationalizing bullshit to me.

So, as an update to my thoughts on my personal feminism:

Hell yes, I’m a feminist.

Mind you, I don’t think this declaration comes as much of a surprise. I think people are aware of my general feelings on feminism, and I’ve not been shy about the topic before, when it’s suited me.

Here’s the thing about that —…

View original post 328 more words

The misandrists and shirtgate

If you didn’t notice the slight kerfuffle about a particular shirt worn by an ESA scientist the other day, this post is mostly not for you, but feel free to read it anyway.

There are lots of misandrists out there. At least if you use the sensible definition of looking down on men, or a subset of men. It’s a real problem. It could be observed just recently when a scientist made the mistake of wearing a shirt with a tasteful tribute to beautiful women and twitter exploded with people expressing their profound disappointment with his choice of apparel and also dared link it to the general problem of women not staying in the STEM fields. The misandrists came out in force. They were the ones thinking it was a horrible offence to express the opinion that the shirt was offensive and thereby forcing a proper man, a man with a beard, to do the unmanly thing and apologise.

Note how these people, who thought the feminist twitterverse’s expression of disappointment was unnecessary, over the top* and downright mean and abusive to a scientist deserving of accolade, can’t accept his change of heart and apology. No, he was obviously forced and bullied into apologising. There’s misandry for you. The narrow view that the negative stereotypes about men are true and should be true. Real men like shirts like that, and real men don’t apologise, so if they do apologise it can’t be because they had a change of heart, or were embarrassed by a thoughtless choice of shirt, and realised this due to mild mannered, non-threatening tweets, it has to be because they were bullied by the PC juggernaut of feminist society.


 

*personally I think they have a point there. I think it merited the first couple of tweets and large scale retweeting of those tweets, but people should save writing more tweets of their own for bigger issues. But that’s an extenstion of my opinion that people other than me should shut up more often. Partly that’s because I’ve gotten quite good at keeping my trap shut over the years, and I dislike my occasional pearls of wisdom being drowned in the flood of not as eloquent utterings. And partly it’s about … no, I think people shutting up more often covers it.

Hva skal vi med pressen? (Eller: er jeg enig med Inga Marthe Thorkildsen? Jeg tror svaret er kanskje.)

Hva motiverer i vår dager den fjerde statsmakt?  (eller den tredje statsmakt om du er i Sverige) Opplagstallene? Eller et ønske om å formidle viktig og nøktern informasjon om statens ve og vel og de andre maktenes gjøren og laden? Om det sistnevnte fortsatt har en betydning gjøres det i hvert fall en dårlig jobb. Alt journalister tar i ser ut til å bli, eller være, tabloidisert slagsordspolitik og stråmannsargumenter.

Ta kvinnedagens store snakkis i riksavisen Aftenposten, Inga Marthe Thorkildsens brannfakkel “— Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke“.

For det første: Er det virkelig nødvendig å bruke et milelangt sitat som overskrift? Ja, det er et blikkfang og trekker lesere, men det gjør også leseren forutinntatt og setter tonen for debatten mellom de som sjelden leser forbi overskriften.

For det andre: Hva er det Aftenpostens journalist Marie Melgård har produsert? Er det et intervju eller har hun tatt jobben som talerør for likestillingsministeren på kvinnedagen? Produktet bærer preg av det siste. Vi skal halvveis ned i … artikkelen (?) før journalisten gir seg til kjenne ved å sitere et spørsmål til ministeren og det går ikke klart fram om utvalget av bakgrunnsinformasjon er ministerens eller journalistens. Det er også det eneste spørsmålet som presenteres, så vi får aldri vite hvordan det kom til at likestillingsministerens hjertesukk, som artikkelen (?) presenterer seg som i første avsnitt, ble ført i pennen av Aftenpostens journalist.

For det tredje: Midt i presentasjonen av Thorkildsens utsagn med noe uklart opphav, og rett før det eneste refererte spørsmålet, siteres så et argument fra “forfatter og blogger” Karianne Gamkinn. «Jeg er ikke en dårlig feminist selv om jeg ikke velger karrière.» Sitatet er fra Aftenposten, men formodentlig fra noe som ikke ligger på nett, for det er ingen lenke til … artikkelen? Intervjuet? Bokanmeldelsen? Kronikken? For meg ser det ikke ut som Thorkildsen ble forelagt dette sitatet før hun svarer på spørsmålet «— Hva tenker du om dem som lengter etter å være hjemme, og ikke vil ha likestillingspekefingeren i ansiktet?» men det farger helt klart leserens oppfatning av svaret.

Så langt i denne journalistiske produksjonen er det Thorkildsen som har kommet til orde, om enn med ukjent mengde assistanse fra journalisten. Er jeg enig med henne? Vel, det er ikke godt å si, siden jeg ikke vet hvilken problemstilling Thorkildsen egentlig svarer på, og tolkningen min blir farget av rammene og responsen fra opposisjonspolitikerne som kommer etterpå (og som jeg kommer tilbake til), men jeg tror det. Jeg er generelt ingen fan av Thorkildsen eller SV, men det hun sier og eksemplene hun velger forteller, er at å stå utenfor arbeidslivet for å være hjemmeværende over tid har store økonomiske kostnader og gir reduserte valgmuligheter på sikt, både fordi valgfrihet er knyttet til økonomi og fordi man reduserer sin egen verdi i arbeidsmarkedet, noe som også delvis gjelder det å velge deltidsarbeid. Eksempelet hun trekker fram er en kvinne som valgte å være hjemme med et barn med funksjonsnedsettelse (antagelig i ganske mange år), for så å bli forlatt av mannen og sitte igjen med minstepensjon. Hun påpeker deretter at det generelt i Norge ikke er politisk vilje til å bruke penger for å øke andelen hjemmeværende. At jeg ikke er enig med henne i at sekstimersdagen er et ansvarlig tiltak for å gjøre det lettere å være familiemenneske er ikke så viktig, jeg har tross alt ikke satt meg så godt inn i problemstillingen, og det er det eneste dryppet i en lang artikkel som ikke handler om hvordan ting bør være, men om hvordan de er.

Men tilbake til det journalistiske arbeidet og mitt “for det fjerde”: Nå kommer opposisjonen til orde under deloverskriften “Thorkildsen er kvinners verste fiende“. At det var? Høyres Linda Hofstad Helleland tar raskt og brutalt fra meg de små Høyresympatiene jeg hadde igjen ved å tolke Thorkildsens argumenter som etiske verdivurderinger og ikke personøkonomiske. Jeg kan vanskelig se for meg at et intelligent menneske ikke ser at det å gå hjemme med barn, med mindre du har et halvt dusin eller så, er et valg av personlig glede framfor person- og samfunnsøkonomisk gevinst. Og når vi har kommet forbi den emosjonelle tordentalen er det da også velkjent Høyrepolitikk vi serveres og ikke en falsifisering av Thorkildsens uttalelser om de økonomiske tapene hjemmeværende mødre utsettes for. Det er valgfriheten til å bruke all permisjon på mor Helleland trekker fram i et harskt angrep på noe Torkhildsen nok står for, men som ikke en gang indirekte er relevant kritikk av det hun har uttalt seg om her.

Hakket bedre gjør KrFs Dagrunn Eriksen det, men også hun ignorerer at Thorkildsen sier svært lite om hvordan det bør være og mest om hvordan det er. Jeg har vondt for å forene «Å kjøre på som SV og Thorkildsen gjør med å kreve 100 prosent tilstedeværelse på jobb, og at man skal være en 100 prosent perfekt mor, tror jeg fører til at flere velger å stå helt utenfor arbeidslivet» med Thorkildsens eneste uttalelse i denne sammenhengen om hvordan ting “bør” være, nemlig en innføring av sekstimersdag.

Til avslutning:
Har jeg feiltolket Thorkildsen? Det er vanskelig å si, siden jeg ikke har funnet en klargjøring fra henne. Er det for mye forlangt at alle politikere begynner hver sin lille blogg der de kan fatte seg i langhet uten journalistisk innblanding?

Har jeg vært for kritisk til journalistens arbeid? Basert på mye av responsen jeg har sett mener jeg jeg har mitt på det tørre. Riktignok ser jeg ikke for meg at responsen hadde vært veldig mye mer rasjonell og relevant, men da hadde i det minste skylden ligget på alle de andre journalistene og politikernes manglende evne til å snakke i noe annet en tabloidformat.

Why pink?

Maybe you’re thinking “Why ‘Why pink?’?” Well, there’d be more pink if I could spare the time from thinking about the most important topics in the world to find a WordPress theme with more pink. The important part is that the blog is deliberately partially pink and I’m about to explain how important that is.

I was listening to the queen of Norwegian skeptisism , Marit, interviewing skepchick extraordinaire, Rebecca Watson, for the Norwegian skeptical podcast Saltklypa (A pinch of salt) and their conversation touched upon the ubiquitousness of pink and princessy toys, clothes, computer accessories etc. and how this reinforces stereotypes and maintains a feedback loop where girls like pink because girl things are pink because girls like pink because girl things are… You get the point. They didn’t put it exactly like that, but it conveys part of their message. And I thought: “But the main Skepchick site  uses a lot of pink. Shouldn’t they fight the stereotype?”

It took me but a few moments to decide that was nonsense. Just as it’s nonsense to try to create equality by telling women they mustn’t dress provocatively, choose nursing as a profession or be stay at home moms if that’s something they want to and enjoy, it’s nonsense to demand women who like pink should avoid pink, even if it is an annoyingly ubiquitous stereotype. No, there are only two sensible approaches to stamping this out:

  1. Raise any girl children in windowless basement rooms to the age of eighteen and screen all toys and entertainment for pinkness and princessitude. You could just screen toys and entertainment, but unless you isolate them, your girls will pick up from the world around them that pink and princessy is good and girly and you will either have to give in or be a big meany, and the latter won’t make a lick of difference.
  2. Increase the use of pink outside the stereotypically feminine. And I don’t mean having pink crowbars along side regular ones to sell more crowbars to girls, that’s reinforcing the stereotype that pink = girly while fighting the stereotype that crowbars != girly. (!= means isn’t, or aren’t in that sentence, in case you didn’t know) No, I’m talking about making pink a regular crowbar colour. For the biggest crowbars preferably, or you’re reinforcing the stereotype that girls need dainty crowbars.

In reality option two is not an easy thing to do right either, at least not without giving up a lot of crowbar profits, and I don’t manufacture crowbars anyway, but at least I can have some pink in my blog theme.