Category Archives: Humanism

Am I pulling my weight?

As with any headline ending in a question mark, the answer is very likely to be “no”. For instance the Slavery Footprint calculator says my consumption is supported by at least 20 slaves. Now I have a bunch of quibbles with how that estimate is calculated and presented, but there is no doubt the prices of the goods I consume would rise by some degree if there weren’t absolutely insane inequalities in the supply chain. Even ethical choices aren’t completely disconnected from the global economy. If I pick up a bar of fair trade chocolate it’s not going to be the case that everyone is working 37.5 hour work weeks and will receive an old age pension when they’re 67. So the question should perhaps instead be “What’s the magnitude of my over-consumption?”

Of course that is really difficult to evaluate, even on a small scale. Let’s go back to the question in the title and the situation where the phrase has its origin; sailors pulling ropes on sailing ships. A heavier and stronger man than the average might pull with the same force as the others, which would be less than what he was capable of, or he might pull with the same percentage of his capacity and be as exhausted as the others. In which case is he doing his fair share? Does your opinion change if he doesn’t get more food than the others to compensate for his larger baseline metabolism? How about if …

I could go on, but hopefully my point is already made, there is no way to perfectly evaluate if someone is doing and/or receiving their fair share. In a narrow context like the joint effort of a group of sailors, a consensus might arise, and the guy who never breaks a sweat might be ostracised, but our reality is one of being part of a global economy and I am well insulated from the effort and level of reward at the far end of the supply chains that end with me. And you the reader is likely to inhabit the same world of relative luxury.

But say we could easily evaluate who’s doing their fair share and who’s over-consuming. Let’s say we simplify and look at work hours. We’re then ignoring structural differences like how some countries have developed extensive infrastructure and automation, allowing production of more goods for the same work hours, but also how this development probably was supported by exploiting nations where this development hasn’t happened, so let’s put that aside for now. We look at how many hours people work and how many hours work their consumption represents and find …

At one extreme I could find that there’s minimal difference. So my over consumption doesn’t represent all that much of the world’s inequality. Say I work 2000ish hours and I consume goods representing 2100ish hours of work. Well then I don’t have much of an excuse for not changing my consumption, do I? I ought to consume a little less and pay a little more for what I do consume, preferably to those who’re “under-consuming”, allowing them to catch up. Easy peasy.

At the other extreme I could find that there are enormous differences. Maybe I consume 4000 hours worth of goods. Changing my consumption would then be a lot harder, but the immorality of not doing so would be much greater.

Over-simplified, sure, but if you live in the developed world, it is vanishingly unlikely that your personal truth doesn’t lie somewhere in between those two points, leaving the obvious conclusion: You’re not pulling your weight, at least not globally, and you’re consuming more than your fair share.

What the best choices are to remedy this may not be obvious, but perfect is the enemy of good, and it’s immoral not to bear this in mind when you make everyday choices. The available “ethical choices” might not be perfect, they might not even be better than the regular goods, but picking one over just plain “global economy output” shows you care and works to push the marketplace towards taking ethics into consideration and providing us consumers with the resulting information.

 

Advertisements

Saudi-Arabias ambassadør er ikke så god på “faktabasert”

Saudi-Arabia får mye pepper om dagen av ymse årsaker. En viktig grunn er elendig forhold til menneskerettigheter på mer enn én måte og da blir selvfølgelig litt plagiat mellom venner en ubetydelig sak, men det er jo litt festlig personlig, når det skjer en hobbyskribent som meg. Så la meg utdype:

Saudi-Arabias ambassadør Esam Abid Althagafi har i dag et innlegg på NRK Ytring med tittel Vi er ikke ekstremister der han … det blir kanskje slemt å si “etter beste evne forsøker å imøtegå kritikken”? Men innlegget er ganske så svakt. En lang ramse med usammenhengende punkter om hvordan kritikerne ikke forstår det saudiske rettsystemet, som dessuten er et indre anliggende vi ikke har noe med, og dessuten … Nei, jeg tøyser ikke, se bare dette avsnittet her:

Mitt brobyggerinnlegg er ikke kontroversielt eller tabloid, men skal man putte tanker i hodene til folk, bør de være faktabasert. Saudi-Arabia har ratifisert en rekke konvensjoner og er medlem av FNs menneskerettighetsråd. Vi er deltagende i de internasjonale arenaene. Det betyr ikke at det ikke eksisterer politiske, religiøse og juridiske forskjeller mellom oss. Saudi-Arabia holder seg unna interne anliggender.

Rotete greier, sant? Men jeg la merke til denne vendingen: «skal man putte tanker i hodene til folk, bør de være faktabasert». Jeg skrev nemlig nesten nøyaktig det i et innlegg publisert i Aftenposten Meninger i september: «og skal man putte tanker i hodene til folk bør de være faktabaserte». Kritisk innlegg med alt for lang tittel!

Greit nok, det er jo ikke en vending ingen andre kan ha kommet på, men jeg gjorde likevel et nettsøk og i akkurat den formen er det våre to innlegg som dukker opp. Mitt og den saudiske ambassadørens, om han da skriver innlegg selv. Så jeg leste innlegget et en gang til og fant et “lån” til: «Kritikerne bommer totalt på kjernen i kritikken, og forsøkene deres bør ikke få stå som siste ord i saken.»

Igjen kan man søke på «… bommer totalt på kjernen i kritikken, og forsøkene deres bør ikke få stå som siste ord i saken.» og stusse over at det bare gir to rene treff. Mitt innlegg fra september og dette fra Althagafi i dag. Forskjellen er bare at i mitt innlegg passer setningen perfekt til konteksten, mens i dette innlegget virker den som ennå et rotete element i en tekst som jeg nok tror ville fått tilbakemeldinger som “usammenhengende” og “svevende” av norsklærer-kollegaene mine.

Det er nok viktigere ting å diskutere rundt dette ubehjelpelige ikke-svaret på berettiget kritikk, enn litt klønete lån av vendinger, men det gjorde i hvertfall meg litt munter inntil jeg igjen kom på hvilket hårreisende regime Althagafi representerer.

Raushet (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 3)

Raushet (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 3)

Om du ikke har lest del 0, del 1 og del 2, ikke fortvil. Det er denne delen jeg vil promotere som interessant og viktig. I de andre delene har jeg raljert litt over at faglig svake innlegg fra lesere får plass i teknisk ukeblad og plukket noen spesifikke innlegg fra hverandre. Det har jeg gjort med svært lite raushet fordi jeg mener at TU er feil arena for denne typen innlegg og fordi de som har skrevet innleggene burde ha hatt den grunnleggende vitenskapelige innstillingen og kompetansen som gjorde dem i stand til å se feilene selv. Kanskje det var for lite raust, det er menneskelig å feile og kanskje begge disse ville skjønt hvor de tro feil med en klar og enkel redegjørelse. Og hadde det vært et internettforum, en pubdiskusjon, en klasseromsdiskusjon, så hadde slik raushet vært helt på sin plass og også falt de fleste naturlig, i hvert fall ansikt til ansikt.

For mangelen på raushet er en av de store problemene i internettfora og kommentarfeltdiskusjoner. De er fulle av aktører som tar det for gitt at motstanderen er blind, døv og dum. Aktører som skriver, ikke for å opplyse motstanderen og/eller invitere til diskusjon, men for å tilfredsstille sin egen uttrykkstrang, for å latterliggjøre, for å inngå i det fellesskapet det er å inngå i den ene eller andre siden i et slikt sammenstøt. Og her kan jeg selvfølgelig beskyldes for å sitte i glasshus, ut fra de tre foregående delene av denne monster-bloggposten, men jeg unnskylder meg, kanskje litt billig, at de faktisk aldri var ment å invitere til diskusjon om innleggenes innhold, men om de hørte hjemme i TU. I den grad jeg fortsatt deltar i internettdiskusjoner og kommentarfelt så har jeg raushet som ideal.

For mye selvkritikk og kritikk av andre er jo drepende for den kreativiteten som er nødvendig for å føre vitenskap og utvikling videre, og det finnes ingen magisk formel for å se hvem det er som aldri kommer til å bidra med noe av relevans og aldri kommer til å forstå at litt selvkritikk og kunnskap er nyttig for ikke å kaste bort tiden fullstendig, og hvem det er som har noen gullkorn inne, om man bare behandler dem med respekt og som om de er medmennesker med følelser og tanker.

Det er selvfølgelig svært vanskelig å holde på det idealet i alle situasjoner. Men selv om mange motstandere og meddebatanter kommer med bidrag som gir inntrykk av at de anser raushet som en utilgivelig svakhet, så er det viktig å huske at den flommen av edder og galle du strever med å holde tilbake ikke er noe bedre og mer prisverdig bidrag i debatten, og at idioten i den andre enden av ledningen, eller på den andre siden av bordet for den sakens skyld, antagelig sitter med akkurat samme unnskyldning. Selv om akkurat du har vært høflig å konstruktiv betyr ikke det at ikke motstanderen er preget av alt som har gått før. Hvem som eventuelt startet skittkastingen er ganske irrelevant når møkka har gått fram og tilbake noen dusin ganger.

Klarer jeg å leve opp til dette idealet? Selvfølgelig ikke alltid. Og noen diskusjoner er bare for slitsomme. Jeg forlot et forum for ikke lenge siden fordi en klimadiskusjon bare gikk i ring på de samme feilaktige premissene og jeg var helt tom for raushet, og jeg har ikke tatt sjansen på å vende tilbake siden. Noen ting er bare ikke verdt blodtrykksøkningen.

Men raushet er ikke bare mangelvare i internettdiskusjoner. Det er også mangelvare i samfunnsdebatten ellers, og, kanskje verst av alt, i politikernes hoder. En ide lagt fram av feil parti har ikke en sjanse, uansett hvor god den måtte være, fordi politisk debatt svært ofte mangler det viktige elementet debatt. Det er ikke en fremlegging av argumenter med påfølgende evaluering og motargumenter/meningsendring, det er en slitsom presentasjonsform av allerede vedtatte “sannheter”. Men stiftelsen av mitt Ideologisk Pragmatiske Parti (jeg sliter mest med å finne på et godt navn, og at et parti må ha flere medlemmer, det er mitt parti!) får vente til en annen gang.

Gå ut og vær raus!

Picture humanity

The image below, unless you have some sort of resizing of your screen or browser, represents one fifth of the current world population as 400 x 350 pixels. That means each pixel, each of the smallest dots in the image, the width of the black edge, the single black dot in the middle of the pale blue square in the upper left, is 10000 individual human beings. If you’re not a hive mind, an alien intelligence or a terrestrial species capable of reading blogs that’s not Homo sap. (if you are, please leave a comment), that makes you one ten thousandth of a pixel in this image of just one fifth of humanity today.

One fifth of humanity in pixels

The pale blue square, mainly there to make it possible to find that single, 10000-person dot, is about the population of Norway, 5 million people. The smaller black square next to it is how many people are born on this planet, each day, about 37000. And the smaller dark blue square next to that again is how many die, about 16000.

What about the big pink area? That’s the population of China. Nearly a fifth of humanity all by themselves. India would fill up nearly as much, while Europe and the US together nearly get to play in the same league.

What this means is you’re a miniscule part of humanity. Your desires, hopes and fears may be the most important thing in the world to you, but you’re only one of 7 thousand million people that make up humanity. All your actions are, most likely, swamped by the actions of the rest of us, and if there was a vote between pleasing you, and pleasing everyone else, you’d lose.

On the other hand, so would everyone else. The doings of humanity are made up of the actions of every individual. And as you’re reading this, you’re likely to be one of the part of humanity with the most freedom to act, the largest share of humanity’s surplus, the biggest influence. Thus, by any reasonable system of ethics, you also have the most responsibility to consider the consequences of your actions.

Surplus

Surplus is an essential part of life. Imagine a gazelle on a plain of poor grass that barely offered enough nutrition as long as the gazelle ate constantly. It’d have no time to watch for predators, couldn’t afford to expend the time or energy to run from one even if it spotted one, and don’t even mention breeding and raring offspring. This applies to all life great and small, and it applies to humans and societies.

We humans have the ability, above and beyond that of other animals, to spend surplus time and energy on lasting improvements to ourselves, our tools and our societies, to the benefit of ourselves and our descendants. Sure, there are animals that can be said to do similar things, but we alone can chose and plan our efforts. That’s where the luxury of modern society comes from and it consists of. Our ancestors worked to improve their tools and their societies and we reap the fruits by having even more surplus time and energy.

But, again above and beyond that of the other animals, we have the freedom to chose to spend our surplus on ourselves, with no benefit to either or own or our society’s future. I’ll call that frivolities from now on in the text, biased as that choice of term may be. You may be thinking, if this post so far has made you think at all, that there are examples in the animal kingdom of this, but you’re probably wrong. Take for instance the lazy lions spending lots of time just laying about the savannah. Aren’t they just enjoying themselves and frivolously ignoring their future? I think not. What would a lion do if it wasn’t laying about? Go hunt? And then what? I suppose it’s theoretically possible for a lion shaped creature to butcher meat and make air dried jerky as a reserve in case of emergencies. But even if that wasn’t impossible for a lion brained creature, what would be the point beyond surviving lean times? What would a lion do next when it had a full belly and a good store of jerked gazelle?

Sorry! That might have been an unnecessarily long tangent on non-existent inventive lions and you might be thinking, “I never thought lions should make gazelle jerky, what kind of stupid straw man argument is that?” The point was, of course, that I think any example of animals being frivolous will be stupid, but if you have an example of animals that could, without ridiculously increased inventiveness and mental faculties, spend their time more wisely, I’ll be happy to learn of it, but I’m fairly sure none exist. Humans and human societies however, can spend an inordinate fraction of their surplus on frivolities. In fact individual societies and the global network of societies are currently set up so that individuals and whole societies have available, not only their own surplus, but that of other individuals or societies as well. Them that’s got shall get. Them that’s not shall lose.

Now some may not see that as a problem, but I can only assume such people are either ignorant of reality or selfish beasts. If you’re a selfish beast you can just fuck off right now. I’m not interested in discussing your rationalisations of your egotism. But if you agree that the problem exists, or you are open to the possibility that you’ve been ignorant of it and might agree once you’ve thought it through, you should feel free to stick around.

At this point I must admit I’m part of the privileged minority commanding more than my fair share of humanity’s surplus sense and that I’m no saint wisely spending all that surplus on righting the imbalances in the world. The hours I’ve played Bejeweled 3 (some of them only this weekend) for instance, could have been spent more wisely, and the monetary support I’ve given the Bejeweled 3 developers, insignificant thought it may be to me, would make a real difference to those at the other end of the privilege scale, but a very important step is acknowledging there’s a problem and identifying what it is. And if at this point you’ve not realised the problem consists of a) the uneven distribution of power over humanity’s surplus, combined with b) the irresponsible utilisation of that surplus, I’ll be happy to educate you further in future posts, or in devastatingly clever replies to any comment you may have.

NB! If you want to argue about having been told to fuck off, you’ll have to wait until a later post.

Til ungdommen – To youth

(English text follows below)

Nordahl Griegs Til ungdommen har alltid virket sterkt på meg. Det er ikke uten grunn at den er et fast innslag i humanistiske konfirmasjonsseremonier i Norge, med et sterkt og gjennomgående budskap om det ansvaret hver og en av oss har for å leve etter og styrke menneskerettighetene for alle. Og nettopp dette budskapet har gjort den til et element i flere minnemarkeringer for sommerens omkomne, nå sist som avslutning på den nasjonale minneseremonien. Den kommer ikke til å virke mindre sterkt på meg i framtida…

Herborg Kråkevik – til ungdommen

Kim Larsen – Kringsat af fjender

Nordahl Grieg’s poem Til ungdommen has always had a strong effect on me. You can find the original poem as well as several translations at the wikipedia article. I recommend the one labeled “Beautiful English translation” by translator unknown,  or learning Norwegian and listening to Herborg Kråkevik through the youtube link above. It’s a poem with a strong message that each and every one of us have a responsibility to work and strive for the human rights of us all and is known to many in Norway as a fixture of humanist confirmation ceremonies. This message, in such an emotional package, made it a natural part of the several memorial ceremonies this summer, culminating in it being the finale in the national memorial ceremony today. I doubt I’ll ever be able to hear it through without getting teary eyed again.