Category Archives: Politics

Amatørselskapet Norwegian og flypassasjeravgiften

Når alt går bra er Norwegian en flott opplevelse med lave priser. Til Boston, som jeg kommer til å fly fram og tilbake til en del i nærmeste framtid, er de eneste direktforbindelse med Oslo. Lav pris, flotte fly, og en behagelig opplevelse for akkurat meg denne ene gangen. Men når noe går litt på tverke aner tydeligvis ikke Norwegian hva de skal gjøre. Det kan man se i flommen av hårreisende historier på Norwegian’s facebook-side. En kar som har ventet 15 dager på tilbakemelding på klage får til svar at “ting tar tid”, eller for å være presis:

Please be advised that all claims are handled in the order they were received, waiting time varies with the nature of the claim and the case load. You will receive a response as soon as possible. 

Men kanskje det er et skjevt inntrykk? Jeg får jo ikke analysert alle kundeopplevelsene eller sett alle som er fornøyd med kundeservice. Kanskje disse er sjeldne unntak blant svært mange tusen som har fått god hjelp av Norwegian ved problemer? Kanskje det er medias skyld at det kommer så mange flere oppslag om Norwegians kundebehandling og strandede passasjerer og konflikter med ansatte og innleie av fly  og …

Det er helt sant, men jeg kan skrive om min egen opplevelse av Norwegians håndtering av flypassasjeravgiften. Og med mindre de lagde en rekke “Kjære kunde”-eposter bare til meg, skjuler det seg garantert ikke en hærskare av passasjerer der ute som er fornøyde med den håndteringen.

Trinn 1: I mars annonserer Norwegian at har justert prisene for reiser foretatt etter 1. april.

– Billettprisene har blitt justert noe for å ta høyde for at den foreslåtte flypassasjeravgiften innføres, svarer kommunikasjonssjef Lasse Sandaker-Nielsen.

Trinn 2: I slutten av april kjøper jeg billett til Boston. Avreise 25. juni så allerede inkludert avgiften kunne man jo naivt regnet med hvis man ikke følger nøye med på budsjettforhandlinger og har fått med seg at Norwegian sier de avventer endelig vedtak og

– Vi legger selvfølgelig ikke på passasjeravgift etter 1. april hvis avgiften ikke blir innført, sier kommunikasjonssjef Lasse Sandaker-Nielsen hos Norwegian til Nettavisen.

Trinn 3: Avgiften blir endelig vedtatt etter en runde med EFTAs overvåkingsorgang, men gjeldende fra 25. juni, nesten to måneder etter den opprinnelig vedtatte startdatoen og Norwegian sender ut sutremail til kundene:

Norwegian beklager på det sterkeste denne avgiften som vi er nødt til å kreve inn fra våre passasjerer på vegne av den norske staten. Pengene går rett i den norske statskassen og ikke til Norwegian.

Stakkars, stakkars Norwegian, hvordan kan staten finne på å få gjennomslag for en avgift Norwegian har gamblet på at skulle bli stoppet? Norwegian sier de vil gjøre ting enklest mulig for kundene og belaste samme kredittkort reisen ble betalt med og får kunder og media på nakken både for dobbeltkommunikasjon om prising og avgiften og for å planlegge et antagelig ulovlig ekstratrekk på kundenes kredittkort.

Trinn 4: Jeg har reist på tur for lengst og kunne teoretisk ha slettet epostkontoen min, jeg har i hvert fall ikke noen avtale med Norwegian som tillater dem å sende meg viktig epost til kontoen i all framtid. Men det gjør de likevel. Et pålegg om å gå inn på sidene deres og betale avgiften med kort innen 1. august og mer sutring “Norske myndigheter har med virkning fra 1. juni innført en avgift på 80 kroner for alle som reiser fra en norsk flyplass.

Legg merke til at Norwegian stadig beskriver det som en avgift pålagt den reisende som de krever inn på vegne av staten, mens realiteten er at det er en avgift avkrevd selskapet, som de kan velge å dekke slik de måte ønske.

Hva er forskjellen? Når KIWI reklamerte med momsfritt på frukt og grønt var det et reklamegrep helt uten reell mening. Den reelle prisen inkluderte samme prosentvise andel moms uansett og KIWI la en høy og fiktiv “reell” pris til grunn og endte med omtrent samme priser som andre butikker. Norwegian derimot kunne valgt å øke prisene på framtidige flygninger, men krever inn avgiftene på denne måten som en rent politisk handling.

Trinn 5 og 6: Jeg glemmer selvfølgelig denne eposten, siden jeg antok at Norwegian ville ta til vettet og ikke dumme seg ut på denne måten, men neida. 8. august kommer påminnelse med ny frist, 15. august. Denne gangen hadde jeg faktisk tenkt til å betale, men jeg glemte det igjen og overså også eposten de sendte ut i går.

I dag har de så stengt muligheten for å betale avgiften på nett …

Og i hver epost tar de med “Les vedtaket her” med lenke til skatteetatens rundskriv, som om det er skatteetaten som bestemte at Norwegian ikke skulle ta høyde for at et politisk vedtak faktisk ville bli gjennomført, eller påla dem å bruke ressurser og goodwill på å kreve inn avgiften for allerede betalte billetter.

Jeg hadde lite til overs for Norwegians selskapskultur i utgangspunktet, og dette er dråpen. Jeg bruker heller noen tusen kroner og et par tre timer ekstra per reise enn å fly Norwegian igjen.

Saudi-Arabias ambassadør er ikke så god på “faktabasert”

Saudi-Arabia får mye pepper om dagen av ymse årsaker. En viktig grunn er elendig forhold til menneskerettigheter på mer enn én måte og da blir selvfølgelig litt plagiat mellom venner en ubetydelig sak, men det er jo litt festlig personlig, når det skjer en hobbyskribent som meg. Så la meg utdype:

Saudi-Arabias ambassadør Esam Abid Althagafi har i dag et innlegg på NRK Ytring med tittel Vi er ikke ekstremister der han … det blir kanskje slemt å si “etter beste evne forsøker å imøtegå kritikken”? Men innlegget er ganske så svakt. En lang ramse med usammenhengende punkter om hvordan kritikerne ikke forstår det saudiske rettsystemet, som dessuten er et indre anliggende vi ikke har noe med, og dessuten … Nei, jeg tøyser ikke, se bare dette avsnittet her:

Mitt brobyggerinnlegg er ikke kontroversielt eller tabloid, men skal man putte tanker i hodene til folk, bør de være faktabasert. Saudi-Arabia har ratifisert en rekke konvensjoner og er medlem av FNs menneskerettighetsråd. Vi er deltagende i de internasjonale arenaene. Det betyr ikke at det ikke eksisterer politiske, religiøse og juridiske forskjeller mellom oss. Saudi-Arabia holder seg unna interne anliggender.

Rotete greier, sant? Men jeg la merke til denne vendingen: «skal man putte tanker i hodene til folk, bør de være faktabasert». Jeg skrev nemlig nesten nøyaktig det i et innlegg publisert i Aftenposten Meninger i september: «og skal man putte tanker i hodene til folk bør de være faktabaserte». Kritisk innlegg med alt for lang tittel!

Greit nok, det er jo ikke en vending ingen andre kan ha kommet på, men jeg gjorde likevel et nettsøk og i akkurat den formen er det våre to innlegg som dukker opp. Mitt og den saudiske ambassadørens, om han da skriver innlegg selv. Så jeg leste innlegget et en gang til og fant et “lån” til: «Kritikerne bommer totalt på kjernen i kritikken, og forsøkene deres bør ikke få stå som siste ord i saken.»

Igjen kan man søke på «… bommer totalt på kjernen i kritikken, og forsøkene deres bør ikke få stå som siste ord i saken.» og stusse over at det bare gir to rene treff. Mitt innlegg fra september og dette fra Althagafi i dag. Forskjellen er bare at i mitt innlegg passer setningen perfekt til konteksten, mens i dette innlegget virker den som ennå et rotete element i en tekst som jeg nok tror ville fått tilbakemeldinger som “usammenhengende” og “svevende” av norsklærer-kollegaene mine.

Det er nok viktigere ting å diskutere rundt dette ubehjelpelige ikke-svaret på berettiget kritikk, enn litt klønete lån av vendinger, men det gjorde i hvertfall meg litt munter inntil jeg igjen kom på hvilket hårreisende regime Althagafi representerer.

En myte om kongehusets legitimitet

Et vanlig argument fra landets kose-rojalister, når det ikke holder med at de kongelige jo er så fine, er at kongedømmet jo ble demokratisk innført. Og for de fleste så er vel det noe de vagt husker. Nesten enstemmighet i 1905 for selvstendighet og stort flertall for kongedømme. Det er bare det at det ikke stemmer. Det var aldri noen avstemming som satte kongedømmet opp mot noen annen statsform og den avstemmingen som faktisk ble avholdt inviterte på ingen måte velgerne til å følge sine prinsipper.

“Den norske kongefamilien fikk sitt mandat i en folkeavstemming der statsform ikke var tema, der en sikkerhetspolitisk garanti lå i potten og der regjeringen truet med å gå av om den ikke fikk det ja-svaret den ba om.”

Kjetil Bragli Alstadheim Republikken Norge

Avstemmingen (der 20 % av de som stemte var mot) var ikke et valg av republikk vs. kongedømme. Det var “Støtt regjeringen i å spørre prins Carl for å raskt få stabilitet og for å få gode forbindelser og støtte fra England” vs. “Vet da faen, men noen må vel ta ansvar hvis dere trosser oss og vi tar våre hatter og går.”

Ikke at det betyr så veldig mye hva folk valgte og hvorfor i 1905 for noe som er et prinsippspørsmål og burde løses som ett i 2014, men det er jo greit å ha argumentene i bakhånd om man skulle diskutere med de prinsippløse.

KRLE – dårlig (skole)politikk

Jeg har så langt hatt inntrykk av at Torbjørn Røe Isaksen er en intelligent og ålreit fyr, men kanskje jeg bare ikke har fått med meg hva han egentlig mener, eller hvor mye ryggrad han har når partiet han er med i driter seg ut, for med KRLE-“endringen” knytter han seg selv til et høydepunkt i skolepolitisk idioti (og skolepolitikk er 99 % idioti, så det sier ikke lite).

Glem varselropene om behov for gjeninnføring av fritaksrett og nye saker i menneskerettighetsdomstolen et øyeblikk, glem hvor virkelighetsfjerne KrF virket når de først klaget seg til K-en, og så sa at den ikke var så viktig likevel, og hvor prinsippløse Høyre har vært generelt for å tekkes KrF dette året og la meg beskrive dette fra lærerens ståsted.

La meg først komme eventuelle kritikere i forkjøpet og innrømme at jeg ikke er (K)RLE-lærer, eller lærer i barne- eller ungdomsskole. Men forholdet til læreplanen er noe av det samme uavhengig av trinn, så helt ukvalifisert er jeg ikke. I 2006 kom det nye læreplaner i alle fag, åpnere enn forrige utgaver, med mer (vel nesten total) metodefrihet og med en medfølgende stor jobb til alle lærere om å konkretisere de overordnede og dels åpne målene og sette dem ut i livet. Basert på tidligere erfaringer og tilgjengelige og nye læremidler har lærerne gjort akkurat dette. RLE-lærere over det ganske land har altså tolket kompetansemålene i læreplanen etter beste evne, valgt læremidler og lagt opp undervisningsplaner etter dette, og undervist faget i 7-8 år før KrF kom med sitt symbolkrav for å støtte den blå-blå regjeringen og før regjeringen nå i høst motvillig la fram sitt forslag til oppfylling av løftet.

Hva lå så til grunn for KrFs krav? Ikke en gjennomgang av innholdet i læreplanene. Kompetansemålene skal jo ikke endres på noen måte. Ikke en gjennomgang av skolenes konkretisering av målene. Her har skoleeierne holdt fingrene unna resultatene av operasjon “likhet gjennom individuelt arbeid”, så politikerne har ingenting å analysere. Ikke en gjennomgang av undervisningspraksis. I hvert fall har det ikke vært et ord om at noen skoler har skummelt lav andel kristendom i undervisningen. Nei, dette er et rent symbolkrav basert på at “sånn var det før”. Men det hadde vel kanskje vært et godt motto for KrF?

Og dette velger så Høyre å bøye seg for. Og hva betyr egentlig handlingene til denne skinnhellige alliansen i praksis for landets (K)RLE-lærere. Jo, de må, om de velger å være lydige ovenfor øverste sjefsnivå i SkoleNorge, gjøre om igjen mye av jobben fra 2006-7-8-9. De må gi noen kompetansemål større plass, og noen mindre. Ikke fordi noen mener disse konkrete læreplanmålene har for stor eller for liten plass i dag, men på grunn av et overordnet pålegg helt uten pedagogisk begrunnelse.

Hvor stor jobb dette er avhenger av hvor mye tid som faktisk går med til Kristendom i dag. Antagelig varierer dette noe fra skole til skole, men om vi bruker antall læreplanmål som en grovt anslag på tidsbruk i dag så betyr det følgende:

  • En knapp tredel (7/22) av læreplanmålene for første til fjerde trinn må strekkes ut til ca. halvparten. (Insert joke about fundamentalists and the value of pi here.)
    To tredjedeler av planene for undervisningsåret og innholdet i lærebøkene må klemmes inn på halvparten av tida, uten å fjerne noen kompetansemål.
  • For femte til sjuende trinn er tallene en drøy fjerdedel (12/46) doblet til halvparten av tida, og 34 kompetansemål klemt inn på 2/3 av skoletimene de gamle planene la opp til.
  • For 8-10 er drittjobben like stor. 13 av 54 læreplanmål skal strekkes fra en knapp fjerdedel til halvparten og 41 læreplanmål skal gjennomføres med en 50 % økning i hastigheten.

Dette er et grovt anslag. Kanskje er alle kompetansemålene under overskriften Kristendom allerede konkretisert og detaljert på en sånn måte at de tar halvparten av tida, mens man danser lett gjennom resten. Kanskje får man telle noen av læreplanmålene for Jødedommen, de som handler om innhold som er felles med det gamle testamentet, som del av Kristendomsundervisningen. Kanskje RLE-bøkene allerede har nok kristendomsstoff til å fylle halve skoleåret og dette likevel ikke er en ekstrajobb uten mål og mening for landets RLE-lærere. Siden jeg ennå ikke har sett en politiker eller RLE-lærer fremme det synspunktet tviler jeg sterkt. Og det viktigste er ikke hva jeg vet eller ikke vet, det viktigste er at KrF, Høyre og Torbjørn Røe Isaksen heller ikke vet, men det driter de altså i.

Jeg har alltid syntes politikerforakt var litt underlig, men min steg akkurat et titalls hakk (på en skala).

Overstyrt skole

I disse dager pågår det en stri kamp mellom lærernes arbeidsgiver, eller i det minste arbeidsgiverorganisasjon, og lærerne.  Temperaturen er noe høy på begge sider og ting settes på spissen, men for meg som lærer er det ikke tvil om at KS er på jordet her. Og årsaken er enkel. KS opererer under den vrangforestillingen at skolen ledes av rektorene og skoleeierne og at å innfri deres ønske om mer fleksibilitet i fastsettelse av lokale arbeidstidsavtaler (i den grad KS tolkning av dette er korrekt) vil gi bedre muligheter for skoleutvikling. Jeg skal ta for meg noen av detaljene i KS forsøk på å forsvare eget ståsted senere, men først vil jeg vise hvorfor det er så farlig å tro at det er rektorer og skoleeiere som styrer skolene.

Men la meg starte med å si at jeg liker å være lærer. Jeg liker å undervise. Jeg liker å jobbe med elever. Jeg liker å videreutvikle og forbedre meg som lærer. Jeg liker… Dere skjønner greia. Men jeg misliker å måtte forholde meg til sjefene mine.

Misforstå meg rett. Hver for seg er flere av dem ålreite. Noe av det de gjør er viktig. Men det er så mange av dem. De bestemmer så mye. Noe av det de bestemmer er viktig og riktig, men svært mye er lite viktig, upresist, arbeidskrevende og selvmotsigende. Og de presterer jevnt over å kombinere vage krav jeg ikke blir kontrollert på, med krav om at måten jeg oppfyller de vage kravene på skal være så lik som mulig alle andre læreres måte. (Jeg planlegger å utdype hvordan dette arter seg for muntlig eksamen, standpunktvurdering og læreplantolkning når jeg er ferdig med å irritere meg over KS.) Dette en av tingene som gir meg en svært selvstendig arbeidssituasjon og jeg burde ikke klage. På lavere nivåer i mange kommuner er kravene alt annet enn vage og pålegger lærerne en masse meningsløst arbeid. Men akkurat for meg er hovedproblemet altså litt vel mange sjefer, som bestemmer i overkant mye uten at det har særlig effekt.

Den viktigste sjefen min heter Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring. Her legges hovedrammene for de aktivitetene jeg bruker mest tid på, for her defineres de juridiske rettighetene elevene har til underveisvurdering, halvårsvurdering, egenvurdering og sluttvurdering etter målene i læreplanen. Hvis jeg ikke oppfyller de oppgavene forskriften tillegger meg som lærer, så har systemet sviktet eleven. Du vil kanskje si at det ikke er forskriften som er sjefen, men de som har utarbeidet den, men for meg er de en grå og ullen masse det er meningsløst å forholde seg til annet enn indirekte gjennom forskriften.

Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring er en brukbar sjef. Det den pålegger meg er jevnt over fornuftig, men det er likevel tre store problemer med Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring som sjef.

Det første er det det å ha en forskrift som viktigste sjef. Du tror kanskje jeg overdriver når jeg sier at forskriften er sjefen, men vi lærere minnes stadig om at det forventes av vi forholder oss direkte til forskriften og kjenner den og ikke bare rutiner og arbeidsinstrukser avledet av den.

Det andre er at alt det den pålegger meg ved å definere juridiske rettigheter til elevene blir noe som må følge byråkratiske normer og kunne dokumenteres i ettertid. Dette er ikke udelt negativt, men det er en del av en byråkratisering som i første inkarnasjon kun ga rettigheter til elevene og ingen plikter og som når alt kommer til alt ofte gir en illusorisk økning i elevenes rettigheter.

Men det tredje og kanskje viktigste problemet er at alt forskriften pålegger er vagt og må tolkes. Og siden jeg har så mange sjefer gjør dette at jeg må forholde meg til tolkninger av både forskriften og læreplanene utført av en hel haug av de andre sjefene, som byråkratene i utdanningsdirektoratet, byråkratene i fylkeskommunen, fylkets rektorer, egen rektor, utviklingsleder og avdelingsleder, samt kollegaer på egen og andre skoler i formelle og uformelle sammenhenger (ingen av dem med noen reell beslutningsmyndighet) og lærebokforfattere. Tolkningene blir presentert som presiseringer, utdypinger, notater, brev, forslag, veiledninger, nettverksgruppereferater, eksamensoppgaver, veiledende kompetansemål, eksempler på konkretisering av læreplaner og lærebøker. Noen blir sendt direkte til meg, mens andre får jeg først vite om et par år etter at de er lagt ut på nettsidene til et eller annet ressurssenter knyttet til utdanningsdirektorotet. Og hvis jeg skulle undres over om jeg oppfyller Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring på en god måte så er det i realiteten bare én person som er i nærheten av å ha oversikten over det, nemlig meg.

Og hver gang forskriften endres og/eller det kommer nye presiseringer, utdypinger, notater, brev, forslag, veiledninger, nettverksgruppereferater, eksamensoppgaver og lærebøker må jeg vurdere om det har noen praktisk betydning for mitt virke. Joda, av og til kan rektor gjøre en vurdering for skolen som helhet, men som oftest må hver enkelt lærer sjekke sin personlige praksis. Mange ganger har det null effekt på min personlige praksis og selv når det har en effekt er det sjelden den gir elevene noen merverdi.

Den nest viktigste sjefen min er dermed meg og jeg finner det derfor ganske fornærmende at KS ikke bare har latt være å spørre meg om min mening om den nye arbeidstidsavtalen, men at de også ignorerer at alle lærerorganisasjonene i år etter år har fortalt dem at disse endringene er uaktuelle. Det ser kanskje ikke sånn ut fra kontorene til KS, men skolen er i realiteten 95 % lærergjerningene og vi styres allerede for mye og for dårlig om vi ikke “potensielt”* skal tvinges inn i vanlig arbeidsuke også.

I neste episode skal jeg plukke fra hverandre KS lille mesterverk “10 spørsmål og svar om lærernes arbeidstid” der de lirer av seg et upresist og tanketomt forsvar for arbeidstidsendringene de sier vi ikke skal skrike opp om fordi de ikke har tenkt til å innføre dem.

* Den nye arbeidstidsavtalen innebærer ikke 37,5 times arbeidsuke for lærerne, “bare” muligheten for at dette kan avtales lokalt, men det vil selvfølgelig ingen rektorer og skoleeiere tvinge gjennom hvis det ikke er hensiktsmessig. At det er mye vanskeligere å motsette seg dette i lokale arbeidstidsavtaleforhandlinger er selvfølgelig ikke en god grunn til å protestere …

Hva skal vi med pressen? (Eller: er jeg enig med Inga Marthe Thorkildsen? Jeg tror svaret er kanskje.)

Hva motiverer i vår dager den fjerde statsmakt?  (eller den tredje statsmakt om du er i Sverige) Opplagstallene? Eller et ønske om å formidle viktig og nøktern informasjon om statens ve og vel og de andre maktenes gjøren og laden? Om det sistnevnte fortsatt har en betydning gjøres det i hvert fall en dårlig jobb. Alt journalister tar i ser ut til å bli, eller være, tabloidisert slagsordspolitik og stråmannsargumenter.

Ta kvinnedagens store snakkis i riksavisen Aftenposten, Inga Marthe Thorkildsens brannfakkel “— Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke“.

For det første: Er det virkelig nødvendig å bruke et milelangt sitat som overskrift? Ja, det er et blikkfang og trekker lesere, men det gjør også leseren forutinntatt og setter tonen for debatten mellom de som sjelden leser forbi overskriften.

For det andre: Hva er det Aftenpostens journalist Marie Melgård har produsert? Er det et intervju eller har hun tatt jobben som talerør for likestillingsministeren på kvinnedagen? Produktet bærer preg av det siste. Vi skal halvveis ned i … artikkelen (?) før journalisten gir seg til kjenne ved å sitere et spørsmål til ministeren og det går ikke klart fram om utvalget av bakgrunnsinformasjon er ministerens eller journalistens. Det er også det eneste spørsmålet som presenteres, så vi får aldri vite hvordan det kom til at likestillingsministerens hjertesukk, som artikkelen (?) presenterer seg som i første avsnitt, ble ført i pennen av Aftenpostens journalist.

For det tredje: Midt i presentasjonen av Thorkildsens utsagn med noe uklart opphav, og rett før det eneste refererte spørsmålet, siteres så et argument fra “forfatter og blogger” Karianne Gamkinn. «Jeg er ikke en dårlig feminist selv om jeg ikke velger karrière.» Sitatet er fra Aftenposten, men formodentlig fra noe som ikke ligger på nett, for det er ingen lenke til … artikkelen? Intervjuet? Bokanmeldelsen? Kronikken? For meg ser det ikke ut som Thorkildsen ble forelagt dette sitatet før hun svarer på spørsmålet «— Hva tenker du om dem som lengter etter å være hjemme, og ikke vil ha likestillingspekefingeren i ansiktet?» men det farger helt klart leserens oppfatning av svaret.

Så langt i denne journalistiske produksjonen er det Thorkildsen som har kommet til orde, om enn med ukjent mengde assistanse fra journalisten. Er jeg enig med henne? Vel, det er ikke godt å si, siden jeg ikke vet hvilken problemstilling Thorkildsen egentlig svarer på, og tolkningen min blir farget av rammene og responsen fra opposisjonspolitikerne som kommer etterpå (og som jeg kommer tilbake til), men jeg tror det. Jeg er generelt ingen fan av Thorkildsen eller SV, men det hun sier og eksemplene hun velger forteller, er at å stå utenfor arbeidslivet for å være hjemmeværende over tid har store økonomiske kostnader og gir reduserte valgmuligheter på sikt, både fordi valgfrihet er knyttet til økonomi og fordi man reduserer sin egen verdi i arbeidsmarkedet, noe som også delvis gjelder det å velge deltidsarbeid. Eksempelet hun trekker fram er en kvinne som valgte å være hjemme med et barn med funksjonsnedsettelse (antagelig i ganske mange år), for så å bli forlatt av mannen og sitte igjen med minstepensjon. Hun påpeker deretter at det generelt i Norge ikke er politisk vilje til å bruke penger for å øke andelen hjemmeværende. At jeg ikke er enig med henne i at sekstimersdagen er et ansvarlig tiltak for å gjøre det lettere å være familiemenneske er ikke så viktig, jeg har tross alt ikke satt meg så godt inn i problemstillingen, og det er det eneste dryppet i en lang artikkel som ikke handler om hvordan ting bør være, men om hvordan de er.

Men tilbake til det journalistiske arbeidet og mitt “for det fjerde”: Nå kommer opposisjonen til orde under deloverskriften “Thorkildsen er kvinners verste fiende“. At det var? Høyres Linda Hofstad Helleland tar raskt og brutalt fra meg de små Høyresympatiene jeg hadde igjen ved å tolke Thorkildsens argumenter som etiske verdivurderinger og ikke personøkonomiske. Jeg kan vanskelig se for meg at et intelligent menneske ikke ser at det å gå hjemme med barn, med mindre du har et halvt dusin eller så, er et valg av personlig glede framfor person- og samfunnsøkonomisk gevinst. Og når vi har kommet forbi den emosjonelle tordentalen er det da også velkjent Høyrepolitikk vi serveres og ikke en falsifisering av Thorkildsens uttalelser om de økonomiske tapene hjemmeværende mødre utsettes for. Det er valgfriheten til å bruke all permisjon på mor Helleland trekker fram i et harskt angrep på noe Torkhildsen nok står for, men som ikke en gang indirekte er relevant kritikk av det hun har uttalt seg om her.

Hakket bedre gjør KrFs Dagrunn Eriksen det, men også hun ignorerer at Thorkildsen sier svært lite om hvordan det bør være og mest om hvordan det er. Jeg har vondt for å forene «Å kjøre på som SV og Thorkildsen gjør med å kreve 100 prosent tilstedeværelse på jobb, og at man skal være en 100 prosent perfekt mor, tror jeg fører til at flere velger å stå helt utenfor arbeidslivet» med Thorkildsens eneste uttalelse i denne sammenhengen om hvordan ting “bør” være, nemlig en innføring av sekstimersdag.

Til avslutning:
Har jeg feiltolket Thorkildsen? Det er vanskelig å si, siden jeg ikke har funnet en klargjøring fra henne. Er det for mye forlangt at alle politikere begynner hver sin lille blogg der de kan fatte seg i langhet uten journalistisk innblanding?

Har jeg vært for kritisk til journalistens arbeid? Basert på mye av responsen jeg har sett mener jeg jeg har mitt på det tørre. Riktignok ser jeg ikke for meg at responsen hadde vært veldig mye mer rasjonell og relevant, men da hadde i det minste skylden ligget på alle de andre journalistene og politikernes manglende evne til å snakke i noe annet en tabloidformat.