Category Archives: Education

KRLE – dårlig (skole)politikk

Jeg har så langt hatt inntrykk av at Torbjørn Røe Isaksen er en intelligent og ålreit fyr, men kanskje jeg bare ikke har fått med meg hva han egentlig mener, eller hvor mye ryggrad han har når partiet han er med i driter seg ut, for med KRLE-“endringen” knytter han seg selv til et høydepunkt i skolepolitisk idioti (og skolepolitikk er 99 % idioti, så det sier ikke lite).

Glem varselropene om behov for gjeninnføring av fritaksrett og nye saker i menneskerettighetsdomstolen et øyeblikk, glem hvor virkelighetsfjerne KrF virket når de først klaget seg til K-en, og så sa at den ikke var så viktig likevel, og hvor prinsippløse Høyre har vært generelt for å tekkes KrF dette året og la meg beskrive dette fra lærerens ståsted.

La meg først komme eventuelle kritikere i forkjøpet og innrømme at jeg ikke er (K)RLE-lærer, eller lærer i barne- eller ungdomsskole. Men forholdet til læreplanen er noe av det samme uavhengig av trinn, så helt ukvalifisert er jeg ikke. I 2006 kom det nye læreplaner i alle fag, åpnere enn forrige utgaver, med mer (vel nesten total) metodefrihet og med en medfølgende stor jobb til alle lærere om å konkretisere de overordnede og dels åpne målene og sette dem ut i livet. Basert på tidligere erfaringer og tilgjengelige og nye læremidler har lærerne gjort akkurat dette. RLE-lærere over det ganske land har altså tolket kompetansemålene i læreplanen etter beste evne, valgt læremidler og lagt opp undervisningsplaner etter dette, og undervist faget i 7-8 år før KrF kom med sitt symbolkrav for å støtte den blå-blå regjeringen og før regjeringen nå i høst motvillig la fram sitt forslag til oppfylling av løftet.

Hva lå så til grunn for KrFs krav? Ikke en gjennomgang av innholdet i læreplanene. Kompetansemålene skal jo ikke endres på noen måte. Ikke en gjennomgang av skolenes konkretisering av målene. Her har skoleeierne holdt fingrene unna resultatene av operasjon “likhet gjennom individuelt arbeid”, så politikerne har ingenting å analysere. Ikke en gjennomgang av undervisningspraksis. I hvert fall har det ikke vært et ord om at noen skoler har skummelt lav andel kristendom i undervisningen. Nei, dette er et rent symbolkrav basert på at “sånn var det før”. Men det hadde vel kanskje vært et godt motto for KrF?

Og dette velger så Høyre å bøye seg for. Og hva betyr egentlig handlingene til denne skinnhellige alliansen i praksis for landets (K)RLE-lærere. Jo, de må, om de velger å være lydige ovenfor øverste sjefsnivå i SkoleNorge, gjøre om igjen mye av jobben fra 2006-7-8-9. De må gi noen kompetansemål større plass, og noen mindre. Ikke fordi noen mener disse konkrete læreplanmålene har for stor eller for liten plass i dag, men på grunn av et overordnet pålegg helt uten pedagogisk begrunnelse.

Hvor stor jobb dette er avhenger av hvor mye tid som faktisk går med til Kristendom i dag. Antagelig varierer dette noe fra skole til skole, men om vi bruker antall læreplanmål som en grovt anslag på tidsbruk i dag så betyr det følgende:

  • En knapp tredel (7/22) av læreplanmålene for første til fjerde trinn må strekkes ut til ca. halvparten. (Insert joke about fundamentalists and the value of pi here.)
    To tredjedeler av planene for undervisningsåret og innholdet i lærebøkene må klemmes inn på halvparten av tida, uten å fjerne noen kompetansemål.
  • For femte til sjuende trinn er tallene en drøy fjerdedel (12/46) doblet til halvparten av tida, og 34 kompetansemål klemt inn på 2/3 av skoletimene de gamle planene la opp til.
  • For 8-10 er drittjobben like stor. 13 av 54 læreplanmål skal strekkes fra en knapp fjerdedel til halvparten og 41 læreplanmål skal gjennomføres med en 50 % økning i hastigheten.

Dette er et grovt anslag. Kanskje er alle kompetansemålene under overskriften Kristendom allerede konkretisert og detaljert på en sånn måte at de tar halvparten av tida, mens man danser lett gjennom resten. Kanskje får man telle noen av læreplanmålene for Jødedommen, de som handler om innhold som er felles med det gamle testamentet, som del av Kristendomsundervisningen. Kanskje RLE-bøkene allerede har nok kristendomsstoff til å fylle halve skoleåret og dette likevel ikke er en ekstrajobb uten mål og mening for landets RLE-lærere. Siden jeg ennå ikke har sett en politiker eller RLE-lærer fremme det synspunktet tviler jeg sterkt. Og det viktigste er ikke hva jeg vet eller ikke vet, det viktigste er at KrF, Høyre og Torbjørn Røe Isaksen heller ikke vet, men det driter de altså i.

Jeg har alltid syntes politikerforakt var litt underlig, men min steg akkurat et titalls hakk (på en skala).

Overstyrt skole

I disse dager pågår det en stri kamp mellom lærernes arbeidsgiver, eller i det minste arbeidsgiverorganisasjon, og lærerne.  Temperaturen er noe høy på begge sider og ting settes på spissen, men for meg som lærer er det ikke tvil om at KS er på jordet her. Og årsaken er enkel. KS opererer under den vrangforestillingen at skolen ledes av rektorene og skoleeierne og at å innfri deres ønske om mer fleksibilitet i fastsettelse av lokale arbeidstidsavtaler (i den grad KS tolkning av dette er korrekt) vil gi bedre muligheter for skoleutvikling. Jeg skal ta for meg noen av detaljene i KS forsøk på å forsvare eget ståsted senere, men først vil jeg vise hvorfor det er så farlig å tro at det er rektorer og skoleeiere som styrer skolene.

Men la meg starte med å si at jeg liker å være lærer. Jeg liker å undervise. Jeg liker å jobbe med elever. Jeg liker å videreutvikle og forbedre meg som lærer. Jeg liker… Dere skjønner greia. Men jeg misliker å måtte forholde meg til sjefene mine.

Misforstå meg rett. Hver for seg er flere av dem ålreite. Noe av det de gjør er viktig. Men det er så mange av dem. De bestemmer så mye. Noe av det de bestemmer er viktig og riktig, men svært mye er lite viktig, upresist, arbeidskrevende og selvmotsigende. Og de presterer jevnt over å kombinere vage krav jeg ikke blir kontrollert på, med krav om at måten jeg oppfyller de vage kravene på skal være så lik som mulig alle andre læreres måte. (Jeg planlegger å utdype hvordan dette arter seg for muntlig eksamen, standpunktvurdering og læreplantolkning når jeg er ferdig med å irritere meg over KS.) Dette en av tingene som gir meg en svært selvstendig arbeidssituasjon og jeg burde ikke klage. På lavere nivåer i mange kommuner er kravene alt annet enn vage og pålegger lærerne en masse meningsløst arbeid. Men akkurat for meg er hovedproblemet altså litt vel mange sjefer, som bestemmer i overkant mye uten at det har særlig effekt.

Den viktigste sjefen min heter Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring. Her legges hovedrammene for de aktivitetene jeg bruker mest tid på, for her defineres de juridiske rettighetene elevene har til underveisvurdering, halvårsvurdering, egenvurdering og sluttvurdering etter målene i læreplanen. Hvis jeg ikke oppfyller de oppgavene forskriften tillegger meg som lærer, så har systemet sviktet eleven. Du vil kanskje si at det ikke er forskriften som er sjefen, men de som har utarbeidet den, men for meg er de en grå og ullen masse det er meningsløst å forholde seg til annet enn indirekte gjennom forskriften.

Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring er en brukbar sjef. Det den pålegger meg er jevnt over fornuftig, men det er likevel tre store problemer med Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring som sjef.

Det første er det det å ha en forskrift som viktigste sjef. Du tror kanskje jeg overdriver når jeg sier at forskriften er sjefen, men vi lærere minnes stadig om at det forventes av vi forholder oss direkte til forskriften og kjenner den og ikke bare rutiner og arbeidsinstrukser avledet av den.

Det andre er at alt det den pålegger meg ved å definere juridiske rettigheter til elevene blir noe som må følge byråkratiske normer og kunne dokumenteres i ettertid. Dette er ikke udelt negativt, men det er en del av en byråkratisering som i første inkarnasjon kun ga rettigheter til elevene og ingen plikter og som når alt kommer til alt ofte gir en illusorisk økning i elevenes rettigheter.

Men det tredje og kanskje viktigste problemet er at alt forskriften pålegger er vagt og må tolkes. Og siden jeg har så mange sjefer gjør dette at jeg må forholde meg til tolkninger av både forskriften og læreplanene utført av en hel haug av de andre sjefene, som byråkratene i utdanningsdirektoratet, byråkratene i fylkeskommunen, fylkets rektorer, egen rektor, utviklingsleder og avdelingsleder, samt kollegaer på egen og andre skoler i formelle og uformelle sammenhenger (ingen av dem med noen reell beslutningsmyndighet) og lærebokforfattere. Tolkningene blir presentert som presiseringer, utdypinger, notater, brev, forslag, veiledninger, nettverksgruppereferater, eksamensoppgaver, veiledende kompetansemål, eksempler på konkretisering av læreplaner og lærebøker. Noen blir sendt direkte til meg, mens andre får jeg først vite om et par år etter at de er lagt ut på nettsidene til et eller annet ressurssenter knyttet til utdanningsdirektorotet. Og hvis jeg skulle undres over om jeg oppfyller Forskrift til opplæringslova Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring på en god måte så er det i realiteten bare én person som er i nærheten av å ha oversikten over det, nemlig meg.

Og hver gang forskriften endres og/eller det kommer nye presiseringer, utdypinger, notater, brev, forslag, veiledninger, nettverksgruppereferater, eksamensoppgaver og lærebøker må jeg vurdere om det har noen praktisk betydning for mitt virke. Joda, av og til kan rektor gjøre en vurdering for skolen som helhet, men som oftest må hver enkelt lærer sjekke sin personlige praksis. Mange ganger har det null effekt på min personlige praksis og selv når det har en effekt er det sjelden den gir elevene noen merverdi.

Den nest viktigste sjefen min er dermed meg og jeg finner det derfor ganske fornærmende at KS ikke bare har latt være å spørre meg om min mening om den nye arbeidstidsavtalen, men at de også ignorerer at alle lærerorganisasjonene i år etter år har fortalt dem at disse endringene er uaktuelle. Det ser kanskje ikke sånn ut fra kontorene til KS, men skolen er i realiteten 95 % lærergjerningene og vi styres allerede for mye og for dårlig om vi ikke “potensielt”* skal tvinges inn i vanlig arbeidsuke også.

I neste episode skal jeg plukke fra hverandre KS lille mesterverk “10 spørsmål og svar om lærernes arbeidstid” der de lirer av seg et upresist og tanketomt forsvar for arbeidstidsendringene de sier vi ikke skal skrike opp om fordi de ikke har tenkt til å innføre dem.

* Den nye arbeidstidsavtalen innebærer ikke 37,5 times arbeidsuke for lærerne, “bare” muligheten for at dette kan avtales lokalt, men det vil selvfølgelig ingen rektorer og skoleeiere tvinge gjennom hvis det ikke er hensiktsmessig. At det er mye vanskeligere å motsette seg dette i lokale arbeidstidsavtaleforhandlinger er selvfølgelig ikke en god grunn til å protestere …