Category Archives: Uncategorized

The case for never throwing anything away.

I have too much stuff and it’s not well organised, so while searching through papers this morning I considered making a start at organizing and downsizing at least some of the clutter. Like for instance piles of travel scraps.

I have two nice photo albums from my trip to Australia and my third trip to USA that include some receipts and tickets and such in between the photos, and for at least a half dozen trips after that I’ve been saving small piles of such stuff with the intent of replicating the previous successes.

But motivation has been lacking, because it’s a lot of work, I barely ever look at them, they’re of little interest to anyone I know, and zero interest to anyone I don’t know. So I just have small piles of travel scraps that maybe it’s time to throw away.

But then I start looking through them and I pick up a receipt for two muffins and milk at Calgary Zoo. And the way the human brain works this drags up from the depth of my memory that day at the zoo. Me wondering what to have for lunch, finding a place to sit, stray memories of parts of the park and of driving there. All just because I looked at an old receipt that takes up hardly any room. So why not keep it?

Then again how important is it that I got to take this particular trip down memory lane? My day would have been pretty good without it. And I also found a receipt from an Edmonton gas station that triggered no specific memories what so ever.

In the end I think I’ll keep the cafeteria receipt and throw away the one from the gas station. I’ll keep the one from a super market in the south of France that reminds me of having breakfast in a small park / median, and throw away a pile of student association leaflets that trigger no specific memories. And I’ll put what I keep in a box clearly labeled “mementos” so I don’t have to search through it when I’m looking for something important, but will have no problem finding it when I feel like a trip down random memory lanes.

Advertisements

Am I pulling my weight?

As with any headline ending in a question mark, the answer is very likely to be “no”. For instance the Slavery Footprint calculator says my consumption is supported by at least 20 slaves. Now I have a bunch of quibbles with how that estimate is calculated and presented, but there is no doubt the prices of the goods I consume would rise by some degree if there weren’t absolutely insane inequalities in the supply chain. Even ethical choices aren’t completely disconnected from the global economy. If I pick up a bar of fair trade chocolate it’s not going to be the case that everyone is working 37.5 hour work weeks and will receive an old age pension when they’re 67. So the question should perhaps instead be “What’s the magnitude of my over-consumption?”

Of course that is really difficult to evaluate, even on a small scale. Let’s go back to the question in the title and the situation where the phrase has its origin; sailors pulling ropes on sailing ships. A heavier and stronger man than the average might pull with the same force as the others, which would be less than what he was capable of, or he might pull with the same percentage of his capacity and be as exhausted as the others. In which case is he doing his fair share? Does your opinion change if he doesn’t get more food than the others to compensate for his larger baseline metabolism? How about if …

I could go on, but hopefully my point is already made, there is no way to perfectly evaluate if someone is doing and/or receiving their fair share. In a narrow context like the joint effort of a group of sailors, a consensus might arise, and the guy who never breaks a sweat might be ostracised, but our reality is one of being part of a global economy and I am well insulated from the effort and level of reward at the far end of the supply chains that end with me. And you the reader is likely to inhabit the same world of relative luxury.

But say we could easily evaluate who’s doing their fair share and who’s over-consuming. Let’s say we simplify and look at work hours. We’re then ignoring structural differences like how some countries have developed extensive infrastructure and automation, allowing production of more goods for the same work hours, but also how this development probably was supported by exploiting nations where this development hasn’t happened, so let’s put that aside for now. We look at how many hours people work and how many hours work their consumption represents and find …

At one extreme I could find that there’s minimal difference. So my over consumption doesn’t represent all that much of the world’s inequality. Say I work 2000ish hours and I consume goods representing 2100ish hours of work. Well then I don’t have much of an excuse for not changing my consumption, do I? I ought to consume a little less and pay a little more for what I do consume, preferably to those who’re “under-consuming”, allowing them to catch up. Easy peasy.

At the other extreme I could find that there are enormous differences. Maybe I consume 4000 hours worth of goods. Changing my consumption would then be a lot harder, but the immorality of not doing so would be much greater.

Over-simplified, sure, but if you live in the developed world, it is vanishingly unlikely that your personal truth doesn’t lie somewhere in between those two points, leaving the obvious conclusion: You’re not pulling your weight, at least not globally, and you’re consuming more than your fair share.

What the best choices are to remedy this may not be obvious, but perfect is the enemy of good, and it’s immoral not to bear this in mind when you make everyday choices. The available “ethical choices” might not be perfect, they might not even be better than the regular goods, but picking one over just plain “global economy output” shows you care and works to push the marketplace towards taking ethics into consideration and providing us consumers with the resulting information.

 

Professor Johan From fremstår som kjøtthue

«- Lærerne fremstår som sutrete» skriver Aftenposten i sitat-strekform i overskriften torsdag når diverse blåruss får kommentere lærernes skepsis til regjeringens satsing på heving av lærerkompetanse. Utsagnet tillegges BI-professor Johan From, som også har fått plass i ingressen med utsagnet «- Det er veldig vanskelig å se at dette er problematisk.»

Med visse forbehold, fordi journalister i dag synes å se det som livsnødvendig å lage motsetninger og invitere til mest mulig dramatikk i enhver sak, kan jeg ikke annet enn å si at det er “veldig vanskelig å se” at noen med noenlunde intelligens kan slite med å se utfordringene i dette vedtaket.

En kjapp oppsummering før jeg går videre. Regjeringen ønsker at det skal stilles strengere fagkrav til lærere i grunnskolen. Det er flott! Det finnes selvsagt ulemper, men i sum vil det lede til en utvikling de fleste ønsker seg. Men Regjeringens forslag sier at dette skal gis tilbakevirkende kraft og gjelde også de som har mange års undervisningserfaring, men mangler formell kompetanse. Og her er lærerne skeptiske.

Nå kan man selvfølgelig unnskylde personer som ikke kjenner skolen godt, men From er leder for en skolelederutdanning og burde vite bedre. Det sitter kanskje langt inne for noen som ser «ledelse» som et viktig element i skolen å innrømme at det historisk sett har vært nokså håpløse tilbud om etter- og videreutdanning for lærere. Kursing går ut over arbeidstid og lønn og er ofte av lav kvalitet. Som det heter i én variant av den engelske ramsa om «Those who can, do.».

Those who can, do.
Those who can’t, teach.
Those who can’t teach, teach teachers.

(En nesten like populær variant slutter med like relevante «those who can’t teach, administrate».)

Og litt lenger ned har da også From selv klart å finne noe om gjør dette problematisk, enten fordi han er lynende intelligent, eller fordi det ikke var så vanskelig å se likevel.

«Professor Johan From er derimot ikke overbevist om at kravet om videreutdanning er et godt tiltak. Han sier at etter- og videreutdanning av lærere har forholdsvis liten effekt på elevenes læring.»

Så kanskje det er journalistene som skal ha mest kjeft her? Først får de lærerne til å virke som sutrete, og så får de From til å virke som et kjøtthue. Det kan selvfølgelig være noe sant i en eller begge, men da må vi gå dypere og det gidder vi jo ikke.

Derimot kan jeg ikke motstå fristelsen til å le litt av de andre blårussene som er sitert.

Først Kompetansedirektør i NHO, Are Turmo, som på mange måter kommer best ut av det. Han er riktignok noe naiv når han refererer til sertifiseringskrav i privat sektor uten å problematisere dette og veldig naiv i sin tiltro til videreutdanningskurs for lærere, men han har i det minste med at realkompetanse må vektlegges. Bare et lite hint Turmo, det finnes en rekke sertifiseringskrav i det private næringsliv som er totalt bortkastet fordi realkompetanse vektlegges i for liten grad og fordi de ansatte ikke gidder å protestere til ledere som deg som på ren refleks svarer «[det er] noe man bare må forholde seg til, sånn er det bare.»

Førstelektor Elin Ørjasæter ved Markedshøyskolen i Oslo kommer langt dårligere ut av det:

Jeg har vanskelig for å forstå hva som er problematisk med dette. I alle andre bransjer ville dette vært helt greit. Hvis din arbeidsgiver sier at du må bli bedre i dataanalyse, og sier at får ta 30 studiepoeng gratis i arbeidstiden, ville du vel ikke du protestert på det?

Igjen må kanskje journalisten ta noen av skylda, for her fremstår Ørjasæter som totalt bortblåst. Vi kan jo ta det fra starten.

  • Det er ikke arbeidsgiver som uttaler seg her, derimot er det myndighetene som ønsker å overstyre arbeidsgiver, på godt og vondt.
  • Ingen sier «du må bli bedre i dataanalyse». Myndighetenes krav ligner mye mer «du må ha mer formell kompetanse i IKT». At du kanskje allerede har 15 studiepoeng i diverse datafag og har tilegnet deg spisskompetanse på dataanalyse, samt en rekke andre emner direkte relevante for arbeidshverdagen din, sees på som irrelevant. Og, litt på siden, det bugner heller ikke over av relevante kurs for erfarne lærere.
  • Svært lite kursing og etter-/videreutdanning er gitt lærere gratis i arbeidstiden så langt og det ser ikke ut til at de kommer til å være uten kostnader for lærerne i framtiden heller.
  • Og ikke minst, om jeg følte arbeidsgiver var på jordet i sin vurdering av mitt utdanningsbehov, så er det klart jeg ville protestert.

Men til slutt, når irritasjonen over Froms idioti har lagt seg litt, er det ikke frustrasjonen over tåpelige utsagn fra disse tre synserne jeg kommer til å sitte igjen med, men irritasjonen over at dette er måten en av Norges største avviser bidrar til debatten på. Det bidrar så klart til klikk, det bidrar til å provosere til debatt og aktivitet, men sitter noen igjen med noe positivt? Blir den virkelige diskusjon og debatten beriket, eller blir den skjøvet i bakgrunnen og ignorert til fordel for denne overfladiske formen?

This is my house.

This is the best blog entry ever. Even if The Bloggess, amazing though she be, is not your cup of strange taxidermy, you should read this entry. It is, without hyperbole the most important message you will read in your lifetime of “most important message you will read today/this week/this month/this year”s. It’s long, it’s rambling, but there’s not a word wasted. Okay, some of them are only there for the laughs and giggles, but important should be sprinkled with laughs and giggles more often.

Now go read it, I’m serious. Read it!

The Bloggess

The greatest gift in the world is to grant a kindness to another. The amazing thing though is that the aforementioned gift is one you give yourself. It may be a small thing. Leaving a flower for the tired woman at the coffee shop. Telling a stranger that they have such kind eyes. Listening happily to a story told by an elderly friend or relative who has told you the same story a million times. Nodding in solidarity even when you don’t completely understand. Letting a friend or a stranger yell hurtful things at you because you hope it will help them let go of a small part of that anger…that it will open up room in them for the greater things that they deserve.

This is the way the world goes. Small, mean acts affect the next person who in turn amplify that anger or sadness and take it out on others who suffer…

View original post 2,646 more words

Weird dreams are made of this

Dreams are weird. There are lots of hypotheses on their purpose or lack of such, but they’re hard to test, and some are so seductive they stay in public consciousness despite being stupid. (Prophetic dreams anyone?) But it’s not just the act of dreaming that’s weird, the contents of dreams are weird as well, and they show first hand some of the mind’s power of rationalization.

Dreams come in various levels of weirdness, but if you try writing some of it down immediately after dreaming, you’ll find a lot more discontinuities than if you recall them the next day. Evidence of the mind’s powerful ability to edit your memories to make sense of them, a power that’s also in play during the dreaming, helped by the “what the fuck!”-part of your brain being dampened. Or maybe everyone else dreams clear and sensible narratives and I’m just generalizing based on the weird stuff I dream. Like the following dream I had last night.

So I have cold (that’s not a part of the dream, I’m just following up the theoretical lead in to the dream recital with a personal lead in) and feeling crappy and sorry for myself I fall asleep on the couch in the evening and I wake up around 10 pm with a dry mouth, a sore neck from the messed up position I’ve slept in, and the memory of the tail end of a dream where I’m trying to scrape some unpleasantly sticky food gunk off my gums. And so I head off to bed and fortunately I fall asleep easily, despite my long nap.

But I wake up at 3:33 from a weird dream.

I’m in some sort of game or Ninja academy or fantasy novel, and the dream has been going on for a while, but that’s how far back I remembered when I woke up. I’m looking at objects on a dark wood bookshelf. And as I realize an invading search party is spreading through the building I pick one of the hardwood stair finials lying on the shelf for a weapon. As one of the people enter the room I hide behind the door and smack him in the head with the finial as he enters.

It’s super inefficient, so I have to run. By running and jumping down stairs I escape past half a dozen people not trying all that hard to catch me. My escape is nearly thwarted though, when my co-conspirator locks the door behind her/him. I think with the motivation «If they catch him/her, that’ll be more time for me to get away», but the pursuit is so slow I escape anyway. Oh, and I’m sure at this point in the dream there’s two of us, and we’re Bart and Lisa Simpson. Although I’m not confident if I’m Lisa or Bart or an external observer.

Whoever is first reaches a fence and pulls the same «lock the gate behind me» stunt, and I curse as the other person with me twists the locking knob right off forcing us to climb the fence instead. Yeah, there’s three of us now, and I think the two others are my brothers, that’s definitely who they are in a later scene.

Climbing the fence is easy just up the embankment next to the gate where the fence is just waist high. And right past the fence we engage in some creative running in loops on an incline to gain speed and distance on our two pursuers, who’re women, but if I had an idea of who they were at the time, that memory is gone now.

We exit stage left (or stage right actually, if it were an actual stage) and approach the brook that ran past my childhood home, now following a path/road that my uncle has made with a harrow straight through his property and onto our neighbour’s. Right by the brook though my youngest brother, and the two women, fall into a sink hole that suddenly opens up in the path.

I tell my other brother to grab a branch or something and pull us out, because despite not having fallen into the hole I’m now in it. Our befuddled female pursuers are left in the hole and then edited out of the narrative completely as my brothers and I, following the harrow path, are now running away from home and I wonder if my instigating brother has really thought this through, and what mom and dad will think.

I’m not worrying about the fact that we’re all our adult selves or that my mom died several years ago or that what was all summery and green a couple scenes ago is now wintery all of a sudden. Or that the next couple of scenes are utterly bizarre.

We pass one neighbour’s fields and approach the cluster of houses belonging to the next farm over and walk past a greenhouse that definitely doesn’t exist out in the real world. As we pass it I’m thinking «so that’s the ‘textiles out of a greenhouse’ store I’ve been hearing about». And I think maybe we should see if there are some blankets in case we don’t figure out a place to spend the night. Only the guy who is outside moving stuff around seems to be packing up rather than opening the «store», even if one of my brothers thinks it’s the other way round.

I hate asking strangers for information but for a moment it seems my brother is going to, but then he doesn’t and I realize there are opening hours posted on the side of the greenhouse and I move around and further away from the building to see them properly, only I slide down a long hill in the snow. In hindsight this hill slants the opposite way of the terrain I’m certain we were just in, but there’s weirder to come so I won’t dwell on that. It’s a long hill and loose snow on slippery snow, and I cause a bit of an avalanche on the way down, but from the bottom it’s easy to read the numbers.

They don’t make sense at first but eventually I figure out what they say, possibly because the numbers changed, and I realize they close at 16 on Saturdays and it’s now just past. So I signal this to my brother using my hands, not wanting to shout or maybe it’s too far to shout, and start climbing back up the hill, which is now full of people and not even a hill for very long.

There are some conversations going on as I climb, about possible places to sleep suggested by the neighbour kids, who’re of course also grown up, but that’s not as interesting as how the snowy hill we’re climbing turns into the seatback of a hill-sized leather recliner without it registering as odd with anyone. As I, and a couple other climbers, reach the last, vertical, part of the leather seatback, our weight causes it to tilt forwards, which of course is backwards for us and lands us just at the edge of the giant glass table that goes with the chair. And that’s when I woke up. At 3:33. And wrote down as much detail as I remember.

Lavmåls fra Trygdekontoret

Trygdekontoret bestilte skreddersydd sexfilm til episode med tema porno. Til forargelse for mange, men kringkastingsrådet regnet det for innafor det akseptable. Personlig er jeg enig med dem, men jeg kan forstå de som er uenige. Det er mye som er problematisk med pornografi.

Mange mener alt er problematisk med pornografi og Kari Jaquesson gikk så langt som å si at hun vil politianmelde dette for brudd på sexkjøpsloven. Trygdekontorets respons, ny porno, denne gangen med innlagt parodi av Jaquesson. Jeg har lite til overs for Jaquesson og synes politianmeldelse er i overkant, men med denne responsen, og i sitt forsvar for responsen, viser Trygdekontorets redaksjon at de mangler grunnleggende folkeskikk og respekt for debattklimaet i samfunnet.

Innslaget var ment som satire, sier prosjektlederen for programmet og forsvarer seg med at det var et så tullete innslag at det ikke kan sies å ha injurierende kraft. Som om det er det de kritiseres for. Det finnes faktisk flere regler for hva som er akseptable virkemidler i media enn injurielovgivningen. Det norske pornoforbudet og en generelt avvisende holdning til pornografi er kanskje på kant med realitetene i et Norge der et internasjonalt usensurert internett gir alle enkel tilgang til den forbudne frukten, men det er fortsatt sånn at å parodiere noen ved å plassere dem i en pornofilm vil oppleves som en krenkelse av svært mange.

Legg til på toppen at dette ikke er en vanlig sketsj, men skreddersydd faktisk porno, og at Trygdekontoret ikke belyser en hvilken som helst medieoppstuss med sitt forsøk på “satire”, men en der de selv er part, og Thomas Seltzer og redaksjonen kan ikke annet enn å betegnes som klønete amatører.

Pseudofysikk (Om sludder i Teknisk Ukeblad del 2)

Det andre innlegget som trigget responsen min nevnt i del 0 (det første innlegget er omtalt i del 1), var det ganske triste «Lynets opprinnelse – ikke feil premisser» av sivilingeniør Peder Skotner. La meg starte med å sitere første avsnitt:

«Det har ikke vært mye debatt om min opprinnelige artikkel 27/3, og jeg får takke Espen Murtnes og medstudenter for bidraget selv om det innebærer noe motbør for teorien.»

Hvorfor trist? Jo, fordi Skotner ikke evner å se det store hullet i sin egen hypotese. Han har gjort noen betraktninger om kreftene mellom molekylene i overflatespenning og fordeling av ladning i vanndråper og kommet fra til at det her er energi nok til å forårsake lyn. Problemet er at hypotesen ikke gir noen ladningsforskjell mellom en sky full av vanndråper og stedet lynet treffer (eller går fra, alt etter som hvordan man ser det). Hver vanndråpe er fortsatt elektrisk nøytralt ladd om så alle elektronene lå på overflaten og protonene lå inni. Dette ble påpekt, i overkant høflig, av tre fysikkstudenter som svarte på første innlegg, men selv om Skotner takker dem høflig for engasjementet overser han glatt denne helt basale kjernen i kritikken deres og kommenterer i stedet alt mulig annet.

Og noe dypere enn det er det ikke noe poeng å gå i hypotesen. Slik pseudofysikk kan det være utrolig gøy å diskutere på nettet. Man kan lære masse når man vil være grundig i å plukke en hypotese fra hverandre, og man kan lære mye nytt av de elementene i argumentasjonen som har en rot i virkeligheten. I Skotners tilfelle er det for eksempel et sidespor om hvorfor en tynn vannstråle avbøyes når en elektrisk ladd kam bringes nær den, noe som ledet meg til en diskusjon et sted på nettet, mellom kompetente fysikere, om svakhetene i skoleboksforklaringen og deres diskusjon om faktisk vitenskap på feltet.

Men avis-/magasinkommentarer er lite egnet til slik diskusjon og utforskning. Skotner legger for eksempel ved denne youtube-lenken https://www.youtube.com/watch?v=ynk4vJa-VaQ som ville gjort det meningsfullt å lese om villfarelsene hans om man kunne klikke på den. I stedet gjør formateringen til TU alle bokstavene om til store bokstaver slik at det skal en liten omvei til for å få fram videoen, i tilegg til det bryderiet det er bare å måtte skrive den av fra bladet. Det er også nesten tre måneder fra Skotners første innlegg til det andre, og om man skal svare igjen så blir det bare for å iterere at «hypotesen din gir ingen ladningsforskjell mellom regioner, hvorfor tror du det blir lyn av det?» og undres over at det går an å legge vekk så grunnleggende fysikkforståelse.

Her kunne TUs redaktør hatt et poeng om at det er viktig å slippe til nye tanker og ideer, men mer om det i fjerde og siste del (del 3 [sic]).

Klimaskepsis (Om sludder i Teknisk Ukeblad – del 1)

Jeg har svart uvitenskapelig sludder om klima i TU tidligere, men som beskrevet i innlegget gjengitt i del 0 valgte jeg denne gangen å i stedet fokusere på det overordnede problemet at sånt vås blir publisert. Men det er jo ikke urettmessig å kalle det en hersketeknikk å kalle noens ord for vås uten å grunngi dommen, så jeg skal ta meg bryet med å plukke ting fra hverandre i detalj.

Vi snakker altså om innlegget «CO2 gir liv til vårt øl, vår tonic og vår musserende vin» av pensjonert sivilingeniør fra oljeindustrien John Amdal. Allerede i tittelen aner vi tonen i innlegget, CO2 er jo nyttig, hvorfor demoniseres det? Det er mulig det er valgt av redaksjonen, men det er treffende for hva som kommer videre. Her er hva Amdal bedriver.
1. Angrep på pressen og en stråmann av dimensjoner: «[Man får] inntrykk av at CO2 er en forferdelig gass som må fjernes fra jordens overflate fordi den ødelegger den»
2. Ny stråmann: «Man får inntrykk av at alle disse tonn CO2 fourenser atmosfæren og fortrenger vårt eget livgivende oksygen.»
3. Løgn/inkompetanse: «I Wikipedia står det at [konsentrasjonen av CO2] er 0,038 prosent og økende, men det har de ikke produsert et tall for.» Jeg har ikke klart å finne en artikkel som omhandler CO2 og som ikke gir bedre tall enn det, og mange som så gjør.
4. Mer strå: «Noen hevder at flyene legger igjen CO2 utenfor atmosfæren …» Fortsettelsen her minner meg veldig om mange elevers misforståelser rundt drivhuseffekten og gir meg ikke mye tiltro til Amdals faglige kompetanse på feltet.
5. Kjernen i innlegget: Amdals personlige teori om at global oppvarming skyldes varmeutslippet fra menneskers energiforbruk. «Om vi får vår energi fra fossefall, atomkraftverk eller andre forbrenningsverk, blir det meste omgjort til varme. Og den forsvinner ikke ut fra atmosfæren som vi lenge trodde. Den blir her og varmer opp vår jordoverflate!»

Og her er det mye å ta tak i. Amdal gjør det ikke klart at han ikke tror vår forståelse av drivhuseffekten er god nok, men det er vanskelig å se at bidraget hans gir mening om han ikke er skeptisk til det aller meste av slik vitenskap, så hva er det som gjør at jorda holder på varmen? Og hvordan skiller denne varme-holdings-effekten mellom varme fra menneskers energibruk og varme fra sola? Om vi skal holde oss til tall fra Wikipedia så er nemlig det totale varmeutslippet fra menneskelig bruk av fossile drivstoff i størrelsesorden en titusendel av innstrålingen fra sola. Andre energiformer er bare en brøkdel av dette igjen og spiller da heller ingen rolle, siden energien fra, for eksempel, et fossefall, blir til varme enten vi legger fallet i rør og lager elektrisitet, eller lar elva renne uforstyrret til havet.

Og dermed har vi med det samme kommet fram til det kanskje verste med Amdals sludder. Bakgrunnen for hans kommentar er nemlig elektrifiseringen av norsk oljeutvinning og han har regnet seg fram til at elektrifisering med vannkraft gir høyere varmeutslipp totalt, på grunn av energitap underveis. Men om varmeutslippene våre var problemet så ville fornybar energi likevel være veien å gå. På samme måte som ideen bak biodrivstoff er at vi bruker materiale som er en del av det nåværende CO2-kretsløpet i stedet for å slippe ut CO2 som har vært lagret i årmillioner, så er varmeutslippet fra fornybar energi noe som uansett ville bli “sluppet ut”. Det er energi som allerede er i systemet og mens miljøvennligheten av biodrivstoff kan diskuteres på flere felt, så er det utvilsomt at vi i en “varmeutslippsreduksjonsverden” måtte konvertert til kun fornybar energi.

Så hvorfor publisere dette? Hadde det ikke vært bedre om noen kunne påpekt svakhetene direkte til Amdal, som en fagfellevurdering, og han kunne tenkt igjennom dem igjen? Om ikke for Amdals del så for de som blir villedet til å tro at dette var et innlegg med et modikum av vitenskapelig kvalitet? Det beste som kan sies om innlegget er at det gjorde meg oppmerksom på hvor sjokkerende mye energi vi bruker. Sammenlignet med den totale solinnstrålingen ville jeg aldri gjettet at vårt forbruk er så nært som fire størrelsordener.

Men nok om Amdal. På tampen skal jeg gi plass til litt om klimaskeptikere generelt. Er det mulig at klimavitenskapen er på villspor? Svaret er praktisk talt nei. Hvorfor ikke bare nei? Jo, fordi vitenskap alltid er åpen for noe nytt og bedre. Men mens hovedvekten av verdens kompetente på feltet aksepterer “praktisk talt sikkert”, og hovedvekten av de kompetente som mener vi overvurderer kunnskapen vår mener “praktisk talt sikkert” er for sterke ord, sitter tastaturkrigerne og er bombesikre i sin sak om at “praktisk talt nei”, enten er helt ekvivalent med “ja”, eller er tegn på at alt bare er politisk styrt vås. Og et kroneksempel dukker da også opp (eller blir plukket ut av redaksjonen til å representerer flommen av vås de mottok) i respons til Amdal. Ingeniør Arne Plassen eksemplifiserer arten i innlegget «Klamrer seg til teorier». Han kaller de som aksepterer IPCCs konklusjoner “alarmister”, sier de er religiøst opptatt av etablerte teorier, han feilrepresenterer IPCC ved å referere til disse når han hevder den globale temperaturen har sunket siden 1998*, og når han legger til en referanse til en påstand om at man er på vei mot en forståelse av at klimasystemene er mindre følsomme for CO2, noe som ellers er et prisverdig trekk, så er det til en professor i sosialøkonomi**, som igjen støtter seg på et syltynt grunnlag.

Lenke til del 2, for den som måtte ønske å lese alle disse innleggene fortløpende.

*Mer plass vil jeg ikke bruke på hvor tåpelig det er å ta et ekstremt toppunkt i en stadig svingende trend og bruke det som referanse.

**Burde jeg lenke til hva denne professoren egentlig har sagt eller skrevet sier du? Vel, Plassen refererte bare til mannen, ikke til noen spesifikk publikasjon.

Om sludder i Teknisk Ukeblad og andre steder og bittelitt om raushet (del 0)

Popular Science har kuttet ut internettkommentarer på nettsidene sine , med vitenskapelig gode argumenter for avgjørelsen. BBC har langt om lenge tatt grep for å redusere falsk balanse, det at marginale syn og selverklærte eksperter gis samme plass i nyhetsbildet som relevante autoriteter med bunnsolid vitenskap i ryggen. Kommentarfeltene på nettaviser av ymse slag flommer over av tullinger av alle slag og en del av disse tullingene gis også plass i den trykte pressen. Det er slett ikke sikkert at det var bedre før. Jeg har sett eksempler som viser en nedgang i kvaliteten på vitenskapsjournalistikk gjennom årene, og jeg har et inntrykk av at tullinger fikk mindre plass i pressen tidligere, men det skal mer til for å overbevise meg om at dette er et faktum. Men det spiller uansett ikke noen rolle, for et faktum er at det ikke er bra sånn som det er nå og etter min mening burde de som regner seg som formidlere av kunnskap ta ansvar, som BBC og PopSci har gjort. Så da jeg i Teknisk ukeblad nr. 11 i år fikk servert to totalt idiotiske kommentarer på meninger-sidene ble jeg noe irritert og skrev en kommentar selv.

I TU 34-2014 stilte jeg retorisk spørsmålet om ikke debattinnleggene burde gjennom en slags fagfellevurdering. Årsaken var et innlegg der forfatteren ikke hadde evnet å på egen hånd tilegne seg elementær forståelse av drivhuseffekten. Etter å ha lest nr. 11/2014 stiller jeg spørsmålet igjen, helt seriøst. Der dukker det nemlig igjen opp innlegg som er så faglig svake at jeg blir flau på forfatternes vegne. Jeg håper og tror at det store flertall av TUs lesere så hullene i innleggene fra John Amdal og Peder Skotner, for etter først å ha forfattet svar på hver av dem kom jeg fram til at det var mer matnyttig å stille spørsmål om det virkelig skal være nødvendig å drive slik voksenopplæring på disse sidene. Dette er derfor ikke ment som et svar til disse to, men som et varsku til TU om at de snart mister en leser og til Tekna om at de kan miste et medlem.

Jeg må selvfølgelig akseptere at det finnes sivilingeniører som ikke har tilegnet seg, eller har forlagt, basis realfagskompetanse og kritisk sans, og disse må selvfølgelig ha ytringsfrihet på linje med alle andre. Noe motstridende innrømmer jeg derfor at jeg ikke ser noen praktisk gjennomførbar måte å hindre dem fra å blamere seg selv og sivilingeniørtittelen i dagspressen og ymse debattfora. Men jeg kan derimot ikke akseptere at jeg ikke kan slippe unna de verste av disse i et fagtidsskrift som TU.

En dårlig underbygget teori om hvordan lyn oppstår er relativt ufarlig, men det kan umulig være nødvendig å slippe til nøyaktig de samme vrangforestillingene to ganger, som i dette tilfellet. Og langt mer problematisk er det at TU bidrar til at en så viktig debatt som klimadebatten, som allerede er fullstendig forurenset i andre fora, ytterligere forsøples med totalt sludder. Det finnes seriøse, faglige argumenter relatert til usikkerheten i klimavitenskapen, men de er på et nivå jeg, og helt åpenbart det store flertallet av debattdeltakere i verden, ikke er kompetent til å vurdere. Om jeg får servert flere innlegg så åpenbart fra den helt andre enden av skalaen, på dette og andre felt, vurderer jeg sterkt å avslutte abonnementet på TU, og siden jeg av andre årsaker allerede vurderer medlemskapet i Tekna er det en smal sak å melde seg ut og bare la være å tegne et privat abonnement.

PS. Om noen skulle være interesserte er det ikke umulig at det dukker opp et blogginnlegg fra undertegnede om Amdals og Skotners inkompetanse.

Etter å ha sendt dette til TU gikk det ikke lenge før jeg fikk epost fra TUs redaktør som forsvarte sine valg kort og berømte mitt engasjement. Argumentene hans overbeviste meg ikke, det handlet stort sett om at han så en verdi i akkurat disse innleggene og diskusjonene de kunne skape, noe som hadde gitt mening om det var spørsmål som kom i en undervisningssituasjon, men ikke som argument for å presentere faglig svakt vås i et fagblad. Og det forklarer, etter min mening, ikke at det rett ved min egen kommentar kom en “klimaskeptisk” respons til Amdal basert på våset om at temperaturen ikke har steget siden 1998. Om jeg velger å opprettholde Tekna-medlemskapet (er ikke særlig fornøyd med at de ga grunn i kampen mot KS’ krig for innføring av helårslæreren) så er det i hvert fall ikke TUs fortjeneste.

Men jeg lovte blogginnlegg så her kommer de, stykkevis og delt:

Del 1 – Klimaskepsis

Del 2 – Pseudofysikk

Del 3 – Raushet