Category Archives: Journalism

Avisfolk! Jobb saktere, rett fortere!

Medieverdenen er i rask endring for tida. Integrasjon med sosiale medier, kommentarfelt, publiseringshastighet og synkende inntekter er alle utfordringer der det ikke finnes noen perfekte løsninger tilgjengelig og der løsningene akkurat nå åpenbart ikke er gode nok. Det kan skrives mye om kildekritikk og hvordan slett journalistikk kan spres fra dårlige kilder til alle verdens medier før noen reagerer, men nå tenkte jeg jeg skulle ta tak i noe som burde være langt enklere, nemlig å skrive riktig og forståelig norsk, eller i hvert fall å rette til riktig og forståelig norsk når noen påpeker feil og mangler.

NRKs twitter-konto for eksempel burde går noe saktere fram. Kan ikke skjønne annet enn at det må være flaut når bildet har en overskrift med banale skrivefeil, eller som her, når Donald Trumps [sic] til evig tid vil “itere grunnlova”:

Men en skrivefeil i en tweet er jo ikke så ille, og det kan av ulike grunner være en helt grei strategi å la slike stå snarere enn å slette og republisere og dermed bryte delingskjeden. Da er det verre med feil i artikler, som denne i Dagbladet:

Forskerne skal også ha plantet flere seismiske skjermer rundt på den ubebodde øya, skriver International Business Times.

Med litt kreativ bakoveroversettelse, eller en sjekk av kilden ser man at det er snakk om “seismic monitors”, altså seismisk overvåkingsutstyr, men denne pinlige oversettelsesfeilen lar altså Dagbladet stå. Kanskje fordi jeg var den eneste som forsøkte å bruke Dagbladets eget “Rapporter feil i artikkelen”-verktøy, eller fordi det verktøyet ikke fungerer? Jeg synes i hvert fall det er litt underlig.

Ennå underligere synes jeg det er at Aftenposten ikke er i stand til å fange opp en melding til dem om at de har følgende ingress i en NTB-sak om bosettinger på Vestbredden:

David Trump har ikke kommentere Israels forsøk på å legalisere ulovlige bosetninger i de palestinske, okkuperte områdene.

David Trump altså, i tillegg til grammatikkfeilen. Og Aftenposten har ikke latt seg affisere av hverken twitter-meldinger, facebook-melding eller epost til nyhetstips-addressen, og noen bedre alternativer finner i hvert fall ikke jeg på aftenposten.no.

Det er fortsatt et stykke igjen før jeg sier opp abonnementet på Aftenposten. Det finnes foreløpig ingen fullgode erstatninger for de gode, gamle avisene, selv om man kun leser dem på nett. Men min framtidige leverandør av nyheter bør være i stand til å unngå disse pinlighetene, eller i det minste være i stand til å rette dem opp i løpet av mindre enn ei uke.

PS! Jeg regner med at Gauderes lov slår til i denne posten, men send meg en melding så retter jeg de uunngåelige feilene på null-komma-svisj.

Advertisements

Om Jaquesson var mann, og Seltzer var kvinne …

Drukner en del rasjonell vurdering av Trygdekontorpornodebatten i inntrykket enkelte har av feminister generelt og Kari Jaquesson spesielt? Her er et leserbrev fra en parallell dimensjon der kjønnsrollene for akkurat dette innslaget er reversert, men det meste annet er det samme. Vel, kanskje bortsett fra at den fornærmede er bedre til å skrive.

For noen uker siden viste NRK i sitt program NAV.no utdrag fra en pornofilm laget spesielt for dem i anledning at temaet for sendingen skulle være porno. Dette avstedkom adskillig kritikk, men programleder Tanya Sprudelwasser valgte av en eller annen grunn, kanskje at jeg som mann er en ensom svale blant pornomotstandere, å respondere spesielt på mitt bidrag til det kommentariatet betegner som et ekstremfeministisk hylekor, ved å bestille nok en film, denne gangen inkludert en scene der en rollefigur som åpenbart er en karikatur av meg, oralt tilfredsstiller skuespillerinnen som representerer Sprudelwasser.

I følge programleder Sprudelwasser, prosjektleder Heyerdahl og underholdningsdirektør Condottieri, som i ulike former har respondert på kritikken, var dette ikke ment å krenke, men var “et satirisk skråblikk for å belyse en viktig debatt“. Siden man må anta at debatten i dette tilfellet er debatten om nivået for krenkelser, som var tema for programmet, er det vanskelig å se for seg at de ikke ser og så en mulig dimensjon av krenkelse i innslaget.

Videre har disse ansvarlige kun deltatt i den påfølgende debatten ved å kommentere de delene av kritikken de betegner som å ha mest potensiale til å opprøre noen og beskrive denne delen av kritikken som så absurd at den ikke ville ha opprørt dem selv om de hadde vært av typen til å la seg opprøre. Etter min mening en lite vellykket deltakelse. (Om ikke målet var å tilfredsstille det antifeministiske hylekoret i kommentarfeltet, for det har de klart.)

Condottieri skriver i den anledning “At noen mener at dette inngår i en ellers viktig debatt om hevnporno og kneblingen av kvinner i den offentlige debatten synes vi er veldig underlig.” I NAV.no’s verden er nemlig kontekst svært viktig, men bare den konteksten de hadde i tankene. Dette var et program om krenkelser, og da er det plutselig en irrelevant kontekst at det å fremstille meningsmotstandere i en seksuell sammenheng er en alminnelig form for latterliggjøring og hets i den skyggessiden av det moderne, utvidete mediebildet som Condottieri selv, i innledningen til samme innlegg, beskriver som et stort samfunnsproblem. Men det er klart, jeg er mann, og mange av disse taktikkene er mest brukt mot og mest effektive mot kvinner, (sarcasm warning) så da blir det jo helt forståelig at Condottieri ikke ser sammenhengen.

At disse trollene, når de ser behov for et annet forsvar enn at de er frontkjempere for ytringsfriheten, gjerne argumenterer som et ekko av prosjektleder Heyerdahl som skriver at “innslaget er såpass absurd og tullete at det ikke kan sies å ha injurierende kraft” er selvsagt heller ikke relevant kontekst. For Heyerdahl er det tydeligvis bare det som er ulovlig etter injurieloven man ikke kan tillate seg i media. Det er, i deres verden, irrelevant at innslaget ikke kunne eksistert uten den konteksten at jeg var og er i en meningskonflikt med dem. For på tross av Sprudelwassers utsagn om at hun og redaksjonen ikke “har noe som helst imot […] engasjement i kampen mot porno og vi har absolutt ikke noe ønske om å kneble [noen]” ser de ikke meningsmotstandernes argumenter som relevante. Dermed er det irrelevant at virkemiddelet er til forveksling likt det som brukes av de som faktisk har til hensikt å kneble motparten og at disse applauderer høylytt i landets kommentarfelt over at Sprudelwasser “setter feministene på plass”.

Andre argumenter fra Sprudelwasser har gått på at formen på min deltagelse i media og samfunnsdebatt ellers inviterer til et outrert tilsvar, og igjen hører jeg ekkoet fra nettrollene. “Han/hun fortjener ikke annet siden han/hun har sagt dette/kledd seg slik/mener dette.” Men (sarcasm warning) innslaget var jo ikke ment som et partsinnlegg i pornodebatten, så da blir det jo noe helt annet.

Og før Dagbladet starter en leserundersøkelse om hvem som blir krenket eller ikke, eller noen påpeker at det neppe blir en trend å bestille porno for mange hundre kroner for å hetse meningsmotstandere, det er faktisk irrelevant hvem og hvor mange som blir krenket, eller at nettrollene må nøye seg med barnlige skisser i paint sendt via twitter, Sprudelwasser alminneliggjør noe som hun og redaksjonen tydeligvis ser ville være uakseptabelt i andre kontekster og effekten av denne alminneliggjøringen er ikke kontekstspesifikk.

Men det er klart, noen vil jo alltids mene det er akseptabelt at jeg blir møtt av et kommentarfelt fylt med referanser til dette innslaget om jeg uttaler meg om Grønnlandsisen i neste uke og at jeg i samme anledning får innboksen fylt med kunst basert på skjermbilder fra samme. Trollene er jo også Charlie, må vite.

Karl Jackson

sign

Syltetøyforvirring

Denne bloggposten ble utløst av en VG-artikkel om Eyvind Hellstrøm, men handler ikke om det, så du kan trygt hoppe over første avsnitt om du finner det uinteressant etterhvert. Mat-synser Eyvind Hellstrøm har nytt TV-program å promotere og hva passer vel bedre da enn å fabrikkere en kontrovers. Det klarer Hellstrøm lett ved å anklage Stabburet for å nekte å fortelle hva Grandiosa inneholder, ved å si at “pizzakjøtt” er et mysterium som godt kan være “kylling, hest, esel, kalkun eller storfe” og løpe til sjefstabloid VG. VGs journalist har tatt seg bryet med å nevne at innholdet i “pizzakjøtt” står i innholdsfortegnelsen på hver eneste Grandiosa-eske (storfekjøtt, stivelse, salt, vann, krydder og konserveringsmiddel), men i stedet for å spørre om Hellstrøm har vurdert lesebriller har hun valgt å gjøre artikkelen “balansert”. Balansen mellom en Hellstrøm på PR-stien og Stabburet/Orkla som ikke har noen verdens grunn til å tilfredsstille Hellstrøms ønsker, ser ut til å fungere etter hensikten. VGs gjennomsnittslesere hyller enten Hellstrøms kamp mot den skumle søplegrandiosaen, eller proklamerer stolt at “jeg spiser nå Grandiosa uansett”, mens bare et lite mindretall påpeker at Hellstrøm her er langt ute på jordet. Hellstrøms PR-behov skades selvsagt ikke av at Stabburet ikke vil spille på lag, men han hadde nok klart å få et oppslag om hvor forkastelig produktet Grandiosa er om Stabburet hadde åpnet dørene og hjertene også. Det han derimot ikke hadde klart seg uten er leke-avisa VG.

tl;dr Hellstrøm er en dust som trenger lesebriller. VG er en drittavis.

Men selv om innholdsfortegnelsene på norske varer holder godt for de flestes behov for matvareanalyse er det de færreste som leser disse så nøye (Hellstrøm klarte det jo ikke en gang når han ville lage sak om det) og da er det interessant hvordan navnsetting og reklame stemmer overens med faktisk innhold. I min jakt etter best mulig syltetøy til fornuftig pris og i fornuftig form, så har jeg funnet ut at syltetøy er et interessant kasus i så måte. Det er ikke så vanskelig å sammenligne syltetøy om leser innholdsfortegnelsen, men langt verre om man stoler på syltetøyenes navn.

For å holde analysen til ett merke tar vi for oss Nora. Nora selger vanlig jordbærsyltetøy i 6 forskjellige varianter pluss frosne rørte bær. “Original“, på flaske, “Naturlig lett, mer bær, mindre sukker”, “uten tilsatt sukker” (med søtstoff), hjemmelaget, hjemmelaget moste bær og nevnte rørte bær. Hvilken av disse ville du anta inneholdt mest bær?

Rørte bær kanskje?

Det er i hvert fall riktig, men om du ikke vil ha syltetøyet ditt i bittesmå, svindyre og frosne porsjoner, så er ikke det veien å gå. Så hvem er nummer to? På rask fart gjennom butikken ville vel de fleste tenkt “mer bær“, men så lett er det ikke. Pr 100g er innholdet som følger i variantene: (kilde http://www.stabburet.no/Merker-Produkter/Merker/Nora )

Original
40 g bær
50 g karbohydrat (spesifisert 49 g sukkerarter)

Flaske
40 g bær
43,9 g karbohydrat

Naturlig lett, mer bær mindre sukker. “Totalt sukkerinnhold er redusert med 30 % for å få plass til mer av de gode bærene”
52 g bær
31 g karbohydrat (spesifisert 31 g sukkerarter)

uten tilsatt sukker (tilsatt søtstoff)
59 g bær
18,9 g karbohydrat (spesifisert 11,6 g sukkerarter)

Hjemmelaget
60 g bær
35 g karbohydrat

Rørte bær
82 g bær
22,9 g karbohydrat

Hjemmelaget inneholder altså 15 % mer bær enn “mer bær“, noe som antagelig forklarer at mengden sukker også er drøyt 10 % høyere. Hjemmelaget er derfor mitt valg. Helst ville jeg hatt moste bær, men da måtte jeg akseptert et enda mindre glass og en 50 % prisøkning på et allerede dyrt syltetøy. Hvor mye kan det egentlig koste å kjøre blenderen noen sekunder til på en ladning syltetøy.

Men vil du virkelig ha mye bær må du altså enten kjøpe frossent, eller gå til konkurrenten Lerum, som har syltetøy på glass med 80 % bær. Dessverre må du da leve med kjipt søtstoff, så for oss sukkersnobber er ikke det aktuelt. Kanskje det er på tide å kjøpe seg større fryser og røre bærene selv?

Klima-/Fysikk-kompetanse

Jeg har et debatt-innlegg i ukas Teknisk Ukeblad (nr. 34) som svar på et tåpelig klimaskeptikerinnlegg i forrige uke der forfatteren viser sin manglende kompetanse ikke bare når det gjelder klima, men også grunnleggende fysikk. Jeg deler side med et lengre tilsvar fra en annen klimaskeptiker som selvfølgelig ikke benytter anledningen til å imøtegå sin meningsfelles inkompetanse, men i stedet ser sitt snitt til å ri sin private klimakjepphest på en tilsynelatende mer kompetent måte. Argumentene og tolkningene hans henger ikke på greip, men han har i det minste den grunnleggende fysikken på plass. (Kommer ikke til å bry med meg å svare den karen, det får proffene ta seg av.)

Gjengir innlegget mitt her for dem som måtte være interessert og presiserer at jeg ikke mobber elevene mine på denne måten om de skulle vise så lav kompetanse. (Det skjer jo i praksis ikke. 😉 )

I Teknisk Ukeblad nr. 33/2013 har Anders Westlund et debattinnlegg der han advarer mot klimamanipulering uten sikker kunnskap. Siden han kommenterer en artikkel i TU nr. 32 som allerede inneholder sitater fra forskere som uttrykker den samme skepsisen til slike prosjekter får jeg en følelse av at Westlunds egentlige agenda ligger i siste avsnitt der han stiller et kvasi-retorisk spørsmål som, om premissene var korrekte, ville så tvil om selv de enkleste og mest fundamentale kunnskapene vi har om drivhuseffekten.

Westlund etterlyser fra forskere eller TUs lesere «en sikker fysisk forklaring på hvorfor CO2 reflekterer varmestråling fra jorden mer effektivt enn f.eks. nitrogen», og hevder dette er et spørsmål også klimaforskere er usikre på. Siden jeg er en av TUs lesere, og også pedagog, skal jeg gjøre et forsøk på å gi et svar.

Først må jeg påpeke at det i dette aspektet av drivhuseffekten ikke er snakk om å reflektere, men å absorbere stråling. Jeg håper ordbruken er språklig slurv og ikke indikerer ytterlige, grunnleggende misforståelser av drivhuseffekten. Deretter kan jeg fortelle at diatomiske grunnstoffmolekyler som N2 og O2 har kvantefysiske egenskaper som gjør dem nær transparente for all varmestråling, mens et molekyl som CO2 absorberer slik stråling i to frekvensområder som kan betegnes som varmestråling. Siden det ene av disse dekker store deler av strålingstoppen for utstråling fra jordoverflaten fungerer CO2 som en drivhusgass.

De kvantefysiske betraktningene som forklarer fysiske egenskaper til grunnstoffer og molekyler blir det ikke plass til her, men at disse forklaringene finnes er utvilsomt og empirien viser da også at de nevnte gassene har disse egenskapene.

Westlunds påstand om at dette er «et eksempel på ting forskerne ikke er sikre på» er med andre ord svært misvisende og jeg kan ikke annet enn å undre om ikke et tidsskrift som TU burde ha en ordning der trivielle, faglige spørsmål kunne besvares på epost til spørsmålsstilleren i stedet for å stiles til hele TUs leserskare.

Hva skal vi med pressen? (Eller: er jeg enig med Inga Marthe Thorkildsen? Jeg tror svaret er kanskje.)

Hva motiverer i vår dager den fjerde statsmakt?  (eller den tredje statsmakt om du er i Sverige) Opplagstallene? Eller et ønske om å formidle viktig og nøktern informasjon om statens ve og vel og de andre maktenes gjøren og laden? Om det sistnevnte fortsatt har en betydning gjøres det i hvert fall en dårlig jobb. Alt journalister tar i ser ut til å bli, eller være, tabloidisert slagsordspolitik og stråmannsargumenter.

Ta kvinnedagens store snakkis i riksavisen Aftenposten, Inga Marthe Thorkildsens brannfakkel “— Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke“.

For det første: Er det virkelig nødvendig å bruke et milelangt sitat som overskrift? Ja, det er et blikkfang og trekker lesere, men det gjør også leseren forutinntatt og setter tonen for debatten mellom de som sjelden leser forbi overskriften.

For det andre: Hva er det Aftenpostens journalist Marie Melgård har produsert? Er det et intervju eller har hun tatt jobben som talerør for likestillingsministeren på kvinnedagen? Produktet bærer preg av det siste. Vi skal halvveis ned i … artikkelen (?) før journalisten gir seg til kjenne ved å sitere et spørsmål til ministeren og det går ikke klart fram om utvalget av bakgrunnsinformasjon er ministerens eller journalistens. Det er også det eneste spørsmålet som presenteres, så vi får aldri vite hvordan det kom til at likestillingsministerens hjertesukk, som artikkelen (?) presenterer seg som i første avsnitt, ble ført i pennen av Aftenpostens journalist.

For det tredje: Midt i presentasjonen av Thorkildsens utsagn med noe uklart opphav, og rett før det eneste refererte spørsmålet, siteres så et argument fra “forfatter og blogger” Karianne Gamkinn. «Jeg er ikke en dårlig feminist selv om jeg ikke velger karrière.» Sitatet er fra Aftenposten, men formodentlig fra noe som ikke ligger på nett, for det er ingen lenke til … artikkelen? Intervjuet? Bokanmeldelsen? Kronikken? For meg ser det ikke ut som Thorkildsen ble forelagt dette sitatet før hun svarer på spørsmålet «— Hva tenker du om dem som lengter etter å være hjemme, og ikke vil ha likestillingspekefingeren i ansiktet?» men det farger helt klart leserens oppfatning av svaret.

Så langt i denne journalistiske produksjonen er det Thorkildsen som har kommet til orde, om enn med ukjent mengde assistanse fra journalisten. Er jeg enig med henne? Vel, det er ikke godt å si, siden jeg ikke vet hvilken problemstilling Thorkildsen egentlig svarer på, og tolkningen min blir farget av rammene og responsen fra opposisjonspolitikerne som kommer etterpå (og som jeg kommer tilbake til), men jeg tror det. Jeg er generelt ingen fan av Thorkildsen eller SV, men det hun sier og eksemplene hun velger forteller, er at å stå utenfor arbeidslivet for å være hjemmeværende over tid har store økonomiske kostnader og gir reduserte valgmuligheter på sikt, både fordi valgfrihet er knyttet til økonomi og fordi man reduserer sin egen verdi i arbeidsmarkedet, noe som også delvis gjelder det å velge deltidsarbeid. Eksempelet hun trekker fram er en kvinne som valgte å være hjemme med et barn med funksjonsnedsettelse (antagelig i ganske mange år), for så å bli forlatt av mannen og sitte igjen med minstepensjon. Hun påpeker deretter at det generelt i Norge ikke er politisk vilje til å bruke penger for å øke andelen hjemmeværende. At jeg ikke er enig med henne i at sekstimersdagen er et ansvarlig tiltak for å gjøre det lettere å være familiemenneske er ikke så viktig, jeg har tross alt ikke satt meg så godt inn i problemstillingen, og det er det eneste dryppet i en lang artikkel som ikke handler om hvordan ting bør være, men om hvordan de er.

Men tilbake til det journalistiske arbeidet og mitt “for det fjerde”: Nå kommer opposisjonen til orde under deloverskriften “Thorkildsen er kvinners verste fiende“. At det var? Høyres Linda Hofstad Helleland tar raskt og brutalt fra meg de små Høyresympatiene jeg hadde igjen ved å tolke Thorkildsens argumenter som etiske verdivurderinger og ikke personøkonomiske. Jeg kan vanskelig se for meg at et intelligent menneske ikke ser at det å gå hjemme med barn, med mindre du har et halvt dusin eller så, er et valg av personlig glede framfor person- og samfunnsøkonomisk gevinst. Og når vi har kommet forbi den emosjonelle tordentalen er det da også velkjent Høyrepolitikk vi serveres og ikke en falsifisering av Thorkildsens uttalelser om de økonomiske tapene hjemmeværende mødre utsettes for. Det er valgfriheten til å bruke all permisjon på mor Helleland trekker fram i et harskt angrep på noe Torkhildsen nok står for, men som ikke en gang indirekte er relevant kritikk av det hun har uttalt seg om her.

Hakket bedre gjør KrFs Dagrunn Eriksen det, men også hun ignorerer at Thorkildsen sier svært lite om hvordan det bør være og mest om hvordan det er. Jeg har vondt for å forene «Å kjøre på som SV og Thorkildsen gjør med å kreve 100 prosent tilstedeværelse på jobb, og at man skal være en 100 prosent perfekt mor, tror jeg fører til at flere velger å stå helt utenfor arbeidslivet» med Thorkildsens eneste uttalelse i denne sammenhengen om hvordan ting “bør” være, nemlig en innføring av sekstimersdag.

Til avslutning:
Har jeg feiltolket Thorkildsen? Det er vanskelig å si, siden jeg ikke har funnet en klargjøring fra henne. Er det for mye forlangt at alle politikere begynner hver sin lille blogg der de kan fatte seg i langhet uten journalistisk innblanding?

Har jeg vært for kritisk til journalistens arbeid? Basert på mye av responsen jeg har sett mener jeg jeg har mitt på det tørre. Riktignok ser jeg ikke for meg at responsen hadde vært veldig mye mer rasjonell og relevant, men da hadde i det minste skylden ligget på alle de andre journalistene og politikernes manglende evne til å snakke i noe annet en tabloidformat.