Weird dreams are made of this

Dreams are weird. There are lots of hypotheses on their purpose or lack of such, but they’re hard to test, and some are so seductive they stay in public consciousness despite being stupid. (Prophetic dreams anyone?) But it’s not just the act of dreaming that’s weird, the contents of dreams are weird as well, and they show first hand some of the mind’s power of rationalization.

Dreams come in various levels of weirdness, but if you try writing some of it down immediately after dreaming, you’ll find a lot more discontinuities than if you recall them the next day. Evidence of the mind’s powerful ability to edit your memories to make sense of them, a power that’s also in play during the dreaming, helped by the “what the fuck!”-part of your brain being dampened. Or maybe everyone else dreams clear and sensible narratives and I’m just generalizing based on the weird stuff I dream. Like the following dream I had last night.

So I have cold (that’s not a part of the dream, I’m just following up the theoretical lead in to the dream recital with a personal lead in) and feeling crappy and sorry for myself I fall asleep on the couch in the evening and I wake up around 10 pm with a dry mouth, a sore neck from the messed up position I’ve slept in, and the memory of the tail end of a dream where I’m trying to scrape some unpleasantly sticky food gunk off my gums. And so I head off to bed and fortunately I fall asleep easily, despite my long nap.

But I wake up at 3:33 from a weird dream.

I’m in some sort of game or Ninja academy or fantasy novel, and the dream has been going on for a while, but that’s how far back I remembered when I woke up. I’m looking at objects on a dark wood bookshelf. And as I realize an invading search party is spreading through the building I pick one of the hardwood stair finials lying on the shelf for a weapon. As one of the people enter the room I hide behind the door and smack him in the head with the finial as he enters.

It’s super inefficient, so I have to run. By running and jumping down stairs I escape past half a dozen people not trying all that hard to catch me. My escape is nearly thwarted though, when my co-conspirator locks the door behind her/him. I think with the motivation «If they catch him/her, that’ll be more time for me to get away», but the pursuit is so slow I escape anyway. Oh, and I’m sure at this point in the dream there’s two of us, and we’re Bart and Lisa Simpson. Although I’m not confident if I’m Lisa or Bart or an external observer.

Whoever is first reaches a fence and pulls the same «lock the gate behind me» stunt, and I curse as the other person with me twists the locking knob right off forcing us to climb the fence instead. Yeah, there’s three of us now, and I think the two others are my brothers, that’s definitely who they are in a later scene.

Climbing the fence is easy just up the embankment next to the gate where the fence is just waist high. And right past the fence we engage in some creative running in loops on an incline to gain speed and distance on our two pursuers, who’re women, but if I had an idea of who they were at the time, that memory is gone now.

We exit stage left (or stage right actually, if it were an actual stage) and approach the brook that ran past my childhood home, now following a path/road that my uncle has made with a harrow straight through his property and onto our neighbour’s. Right by the brook though my youngest brother, and the two women, fall into a sink hole that suddenly opens up in the path.

I tell my other brother to grab a branch or something and pull us out, because despite not having fallen into the hole I’m now in it. Our befuddled female pursuers are left in the hole and then edited out of the narrative completely as my brothers and I, following the harrow path, are now running away from home and I wonder if my instigating brother has really thought this through, and what mom and dad will think.

I’m not worrying about the fact that we’re all our adult selves or that my mom died several years ago or that what was all summery and green a couple scenes ago is now wintery all of a sudden. Or that the next couple of scenes are utterly bizarre.

We pass one neighbour’s fields and approach the cluster of houses belonging to the next farm over and walk past a greenhouse that definitely doesn’t exist out in the real world. As we pass it I’m thinking «so that’s the ‘textiles out of a greenhouse’ store I’ve been hearing about». And I think maybe we should see if there are some blankets in case we don’t figure out a place to spend the night. Only the guy who is outside moving stuff around seems to be packing up rather than opening the «store», even if one of my brothers thinks it’s the other way round.

I hate asking strangers for information but for a moment it seems my brother is going to, but then he doesn’t and I realize there are opening hours posted on the side of the greenhouse and I move around and further away from the building to see them properly, only I slide down a long hill in the snow. In hindsight this hill slants the opposite way of the terrain I’m certain we were just in, but there’s weirder to come so I won’t dwell on that. It’s a long hill and loose snow on slippery snow, and I cause a bit of an avalanche on the way down, but from the bottom it’s easy to read the numbers.

They don’t make sense at first but eventually I figure out what they say, possibly because the numbers changed, and I realize they close at 16 on Saturdays and it’s now just past. So I signal this to my brother using my hands, not wanting to shout or maybe it’s too far to shout, and start climbing back up the hill, which is now full of people and not even a hill for very long.

There are some conversations going on as I climb, about possible places to sleep suggested by the neighbour kids, who’re of course also grown up, but that’s not as interesting as how the snowy hill we’re climbing turns into the seatback of a hill-sized leather recliner without it registering as odd with anyone. As I, and a couple other climbers, reach the last, vertical, part of the leather seatback, our weight causes it to tilt forwards, which of course is backwards for us and lands us just at the edge of the giant glass table that goes with the chair. And that’s when I woke up. At 3:33. And wrote down as much detail as I remember.

Om Jaquesson var mann, og Seltzer var kvinne …

Drukner en del rasjonell vurdering av Trygdekontorpornodebatten i inntrykket enkelte har av feminister generelt og Kari Jaquesson spesielt? Her er et leserbrev fra en parallell dimensjon der kjønnsrollene for akkurat dette innslaget er reversert, men det meste annet er det samme. Vel, kanskje bortsett fra at den fornærmede er bedre til å skrive.

For noen uker siden viste NRK i sitt program utdrag fra en pornofilm laget spesielt for dem i anledning at temaet for sendingen skulle være porno. Dette avstedkom adskillig kritikk, men programleder Tanya Sprudelwasser valgte av en eller annen grunn, kanskje at jeg som mann er en ensom svale blant pornomotstandere, å respondere spesielt på mitt bidrag til det kommentariatet betegner som et ekstremfeministisk hylekor, ved å bestille nok en film, denne gangen inkludert en scene der en rollefigur som åpenbart er en karikatur av meg, oralt tilfredsstiller skuespillerinnen som representerer Sprudelwasser.

I følge programleder Sprudelwasser, prosjektleder Heyerdahl og underholdningsdirektør Condottieri, som i ulike former har respondert på kritikken, var dette ikke ment å krenke, men var “et satirisk skråblikk for å belyse en viktig debatt“. Siden man må anta at debatten i dette tilfellet er debatten om nivået for krenkelser, som var tema for programmet, er det vanskelig å se for seg at de ikke ser og så en mulig dimensjon av krenkelse i innslaget.

Videre har disse ansvarlige kun deltatt i den påfølgende debatten ved å kommentere de delene av kritikken de betegner som å ha mest potensiale til å opprøre noen og beskrive denne delen av kritikken som så absurd at den ikke ville ha opprørt dem selv om de hadde vært av typen til å la seg opprøre. Etter min mening en lite vellykket deltakelse. (Om ikke målet var å tilfredsstille det antifeministiske hylekoret i kommentarfeltet, for det har de klart.)

Condottieri skriver i den anledning “At noen mener at dette inngår i en ellers viktig debatt om hevnporno og kneblingen av kvinner i den offentlige debatten synes vi er veldig underlig.” I’s verden er nemlig kontekst svært viktig, men bare den konteksten de hadde i tankene. Dette var et program om krenkelser, og da er det plutselig en irrelevant kontekst at det å fremstille meningsmotstandere i en seksuell sammenheng er en alminnelig form for latterliggjøring og hets i den skyggessiden av det moderne, utvidete mediebildet som Condottieri selv, i innledningen til samme innlegg, beskriver som et stort samfunnsproblem. Men det er klart, jeg er mann, og mange av disse taktikkene er mest brukt mot og mest effektive mot kvinner, (sarcasm warning) så da blir det jo helt forståelig at Condottieri ikke ser sammenhengen.

At disse trollene, når de ser behov for et annet forsvar enn at de er frontkjempere for ytringsfriheten, gjerne argumenterer som et ekko av prosjektleder Heyerdahl som skriver at “innslaget er såpass absurd og tullete at det ikke kan sies å ha injurierende kraft” er selvsagt heller ikke relevant kontekst. For Heyerdahl er det tydeligvis bare det som er ulovlig etter injurieloven man ikke kan tillate seg i media. Det er, i deres verden, irrelevant at innslaget ikke kunne eksistert uten den konteksten at jeg var og er i en meningskonflikt med dem. For på tross av Sprudelwassers utsagn om at hun og redaksjonen ikke “har noe som helst imot […] engasjement i kampen mot porno og vi har absolutt ikke noe ønske om å kneble [noen]” ser de ikke meningsmotstandernes argumenter som relevante. Dermed er det irrelevant at virkemiddelet er til forveksling likt det som brukes av de som faktisk har til hensikt å kneble motparten og at disse applauderer høylytt i landets kommentarfelt over at Sprudelwasser “setter feministene på plass”.

Andre argumenter fra Sprudelwasser har gått på at formen på min deltagelse i media og samfunnsdebatt ellers inviterer til et outrert tilsvar, og igjen hører jeg ekkoet fra nettrollene. “Han/hun fortjener ikke annet siden han/hun har sagt dette/kledd seg slik/mener dette.” Men (sarcasm warning) innslaget var jo ikke ment som et partsinnlegg i pornodebatten, så da blir det jo noe helt annet.

Og før Dagbladet starter en leserundersøkelse om hvem som blir krenket eller ikke, eller noen påpeker at det neppe blir en trend å bestille porno for mange hundre kroner for å hetse meningsmotstandere, det er faktisk irrelevant hvem og hvor mange som blir krenket, eller at nettrollene må nøye seg med barnlige skisser i paint sendt via twitter, Sprudelwasser alminneliggjør noe som hun og redaksjonen tydeligvis ser ville være uakseptabelt i andre kontekster og effekten av denne alminneliggjøringen er ikke kontekstspesifikk.

Men det er klart, noen vil jo alltids mene det er akseptabelt at jeg blir møtt av et kommentarfelt fylt med referanser til dette innslaget om jeg uttaler meg om Grønnlandsisen i neste uke og at jeg i samme anledning får innboksen fylt med kunst basert på skjermbilder fra samme. Trollene er jo også Charlie, må vite.

Karl Jackson


Lavmåls fra Trygdekontoret

Trygdekontoret bestilte skreddersydd sexfilm til episode med tema porno. Til forargelse for mange, men kringkastingsrådet regnet det for innafor det akseptable. Personlig er jeg enig med dem, men jeg kan forstå de som er uenige. Det er mye som er problematisk med pornografi.

Mange mener alt er problematisk med pornografi og Kari Jaquesson gikk så langt som å si at hun vil politianmelde dette for brudd på sexkjøpsloven. Trygdekontorets respons, ny porno, denne gangen med innlagt parodi av Jaquesson. Jeg har lite til overs for Jaquesson og synes politianmeldelse er i overkant, men med denne responsen, og i sitt forsvar for responsen, viser Trygdekontorets redaksjon at de mangler grunnleggende folkeskikk og respekt for debattklimaet i samfunnet.

Innslaget var ment som satire, sier prosjektlederen for programmet og forsvarer seg med at det var et så tullete innslag at det ikke kan sies å ha injurierende kraft. Som om det er det de kritiseres for. Det finnes faktisk flere regler for hva som er akseptable virkemidler i media enn injurielovgivningen. Det norske pornoforbudet og en generelt avvisende holdning til pornografi er kanskje på kant med realitetene i et Norge der et internasjonalt usensurert internett gir alle enkel tilgang til den forbudne frukten, men det er fortsatt sånn at å parodiere noen ved å plassere dem i en pornofilm vil oppleves som en krenkelse av svært mange.

Legg til på toppen at dette ikke er en vanlig sketsj, men skreddersydd faktisk porno, og at Trygdekontoret ikke belyser en hvilken som helst medieoppstuss med sitt forsøk på “satire”, men en der de selv er part, og Thomas Seltzer og redaksjonen kan ikke annet enn å betegnes som klønete amatører.

Songs that make me tear up or choke

So our assistant principal is taking early retirement and we spent the end of the day today eating cake and listening to speeches and songs showing how much everyone at school have appreciated his presence and efforts. One of those songs was Erik Vea by Norwegian group Di Derre, a song that can make me tear up at the best of times. Watching the soon to be retiree sing it with friends and colleagues definitely did, and then he sat down and they and we sang it again, this time with rewritten personalized lyrics. I admit I couldn’t get all the words out.

I’m not usually a sentimental guy. Admittedly I once cried watching the President’s speech in Independence Day just before they go out and kick alien butt, but I’d been awake for 30 hours and I was also 21 and on a plane bound for the US to hang out with people I only knew through the internet. But when it comes to songs there are some that just hit me in the feels every time, even when I’m not sleep deprived, and on my bicycle ride home from work I wondered if overdosing on them would lead to an increasing or a decreasing effect and decided to run the experiment.

The experiment I’ve just done is seriously flawed. For instance I didn’t properly establish a baseline, but relied on anecdotal evidence in the form of my memories of previous encounters with these songs, and I hadn’t set up the criteria for rejecting the null hypothesis, or even decided on a null hypothesis, ahead of time. But what I have learned is that attempting to sing along greatly enhances the effect, something I already knew, and that in a poorly designed experiment there’s no evidence of a reduced effect.

Here’s the list of songs I did emotional battle with today:

Let It Go – from Frozen, preferably the movie version, not the record version with a different singer. (Yeah, I know the name of that singer, I just don’t want to mention it, since I never remember the name of the singer on the version I do like.)

It’s of course the whole context of this song that gets to me. How Elsa’s been emotionally imprisoned all through adolescence, but is now freed by the unintended revealing of her secret. Even just reading these lyrics affects me despite the attempt at desensitization.

Conceal, don’t feel,
don’t let them know
Well now they know

American Pie – Don McLean. This one was getting to me even before I knew anything about the back story.

I can’t remember if I cried
When I read about his widowed bride
But something touched me deep inside
The day the music died

And not as powerful (I can sing this one without choking most of the time) but worth an honourable mention, Weird Al Yankovic’s rewrite of this song to tell the story of Star Wars Episode I – The Saga Begins. One of the best songs Weird Al has produced from someone else’s. (He’s written some great original songs as well.)

And the Jedi I admire most
Met up with Darth Maul and now he’s toast
Well, I’m still here and he’s a ghost
I guess I’ll train this boy

Seasons in the sun by Terry Jacks appears to affect me less now than 20-25 years ago, but it was part of this experiment, and it was probably the first song that I couldn’t sing along to.

Learned of love and ABC’s,
skinned our hearts and skinned our knees.
Goodbye my friend, it’s hard to die,

And finally, one of my favourites. Listed as number 23. on this list of the 30 Top 12 string guitar songs of all time by Guitar World and described there as a sci-fi masterpiece, Queen’s ’39 is the only song I know that involves Einstein’s relativity and time dilation. Written by astrophysicist / rock superstar guitarist Brian May it’s a brilliant song, with excellent use of the 12 string guitar.

Don’t you hear my call though you’re many years away
Don’t you hear me calling you
All your letters in the sand cannot heal me like your hand

For my life
Still ahead
Pity Me.

And if you’re now thinking, but what about the song you mentioned first, well here’s a tiny little bit about Erik Vea by Norwegian group Di Derre. A song about a speed skater aiming for a way too ambitious result in the Norwegian national championships of 1973, and how watching this attempt and inevitable failure inspired the singer.

My translation of the refrain:

Does anyone remember Erik Vea
From the championships in ’73
Is there someone who can say where he is now
Did he go home?
Did he get his lap times down?

En myte om kongehusets legitimitet

Et vanlig argument fra landets kose-rojalister, når det ikke holder med at de kongelige jo er så fine, er at kongedømmet jo ble demokratisk innført. Og for de fleste så er vel det noe de vagt husker. Nesten enstemmighet i 1905 for selvstendighet og stort flertall for kongedømme. Det er bare det at det ikke stemmer. Det var aldri noen avstemming som satte kongedømmet opp mot noen annen statsform og den avstemmingen som faktisk ble avholdt inviterte på ingen måte velgerne til å følge sine prinsipper.

“Den norske kongefamilien fikk sitt mandat i en folkeavstemming der statsform ikke var tema, der en sikkerhetspolitisk garanti lå i potten og der regjeringen truet med å gå av om den ikke fikk det ja-svaret den ba om.”

Kjetil Bragli Alstadheim Republikken Norge

Avstemmingen (der 20 % av de som stemte var mot) var ikke et valg av republikk vs. kongedømme. Det var “Støtt regjeringen i å spørre prins Carl for å raskt få stabilitet og for å få gode forbindelser og støtte fra England” vs. “Vet da faen, men noen må vel ta ansvar hvis dere trosser oss og vi tar våre hatter og går.”

Ikke at det betyr så veldig mye hva folk valgte og hvorfor i 1905 for noe som er et prinsippspørsmål og burde løses som ett i 2014, men det er jo greit å ha argumentene i bakhånd om man skulle diskutere med de prinsippløse.

Hell Yes, I’m a Feminist

Hell Yes, I’m a Feminist


A couple of years ago, I wrote a piece on my personal feminism, in which I noted that while I can be considered a feminist on the fundamental level of “women are entitled to the same rights and privileges as men, with everything that implies in terms of access to education, economic opportunity and personal liberty,” I usually didn’t call myself one, for various and what I thought at the time were perfectly reasonable reasons.

Then 2014 happened, and those reasonable reasons now kind of feel like careful, rationalizing bullshit to me.

So, as an update to my thoughts on my personal feminism:

Hell yes, I’m a feminist.

Mind you, I don’t think this declaration comes as much of a surprise. I think people are aware of my general feelings on feminism, and I’ve not been shy about the topic before, when it’s suited me.

Here’s the thing about that —…

View original post 328 more words

The misandrists and shirtgate

If you didn’t notice the slight kerfuffle about a particular shirt worn by an ESA scientist the other day, this post is mostly not for you, but feel free to read it anyway.

There are lots of misandrists out there. At least if you use the sensible definition of looking down on men, or a subset of men. It’s a real problem. It could be observed just recently when a scientist made the mistake of wearing a shirt with a tasteful tribute to beautiful women and twitter exploded with people expressing their profound disappointment with his choice of apparel and also dared link it to the general problem of women not staying in the STEM fields. The misandrists came out in force. They were the ones thinking it was a horrible offence to express the opinion that the shirt was offensive and thereby forcing a proper man, a man with a beard, to do the unmanly thing and apologise.

Note how these people, who thought the feminist twitterverse’s expression of disappointment was unnecessary, over the top* and downright mean and abusive to a scientist deserving of accolade, can’t accept his change of heart and apology. No, he was obviously forced and bullied into apologising. There’s misandry for you. The narrow view that the negative stereotypes about men are true and should be true. Real men like shirts like that, and real men don’t apologise, so if they do apologise it can’t be because they had a change of heart, or were embarrassed by a thoughtless choice of shirt, and realised this due to mild mannered, non-threatening tweets, it has to be because they were bullied by the PC juggernaut of feminist society.


*personally I think they have a point there. I think it merited the first couple of tweets and large scale retweeting of those tweets, but people should save writing more tweets of their own for bigger issues. But that’s an extenstion of my opinion that people other than me should shut up more often. Partly that’s because I’ve gotten quite good at keeping my trap shut over the years, and I dislike my occasional pearls of wisdom being drowned in the flood of not as eloquent utterings. And partly it’s about … no, I think people shutting up more often covers it.

Are you a fan of the “Food Babe”? Did you know she’s an utter moron?

For three years, neither the Food Babe herself or anyone she cared to listen to noticed that a post on air travel was a treasure trove of absolutely spectacularly stupid misinformation, some of it easily identifiable to a moderately scientifically literate high schooler. Then this week it was picked up and ridiculed by someone not a mindless sponge for misinformation and started on a path to going viral and all of a sudden it was gone. Unfortunately for the sneaky liars of the net, such as the Food Babe, there exists time machines such as Google cache which allows us to see that as late as yesterday there was an August 2011 post called Food Babe Travel Essentials – No Reason to Panic on the Plane! (revision: the page is no longer in Google cache, but it can be found elsewhere) with pearls of wisdom such as these:

When your body is in the air, at a seriously high altitude, your body under goes some serious pressure. Just think about it – Airplanes thrive in places we don’t. You are traveling in a pressurized cabin, and when your body is pressurized, it gets really compressed!

Yeah, except the pressurized cabin has a lot less pressure than regular old sea level atmosphere.

Remember your body is made up of 50% water

Okay, that could be an honest mistake, but the company it keeps makes one wonder.

The air that is pumped in isn’t pure oxygen either, it’s mixed with nitrogen, sometimes almost at 50%. To pump a greater amount of oxygen in costs money in terms of fuel and the airlines know this! The nitrogen may affect the times and dosages of medications, make you feel bloated and cause your ankles and joints swell.

Read that twice. This is a person a lot of people listen to, and she’s advising them their medication may be off during airplane travel because airlines aren’t supplying them with pure oxygen. Newsflash, plain old air is 78% nitrogen. Enough oxygen at a high enough pressure is toxic.

Would you take advise from a person such as this? Oblivious to the facts, without a support network able to point out basic mistakes (the post was up for three years) and ready to hide her stupidity when it finally penetrates her finely crafted defence against knowledge? How do your various sources stack up in comparison?


Denne bloggposten ble utløst av en VG-artikkel om Eyvind Hellstrøm, men handler ikke om det, så du kan trygt hoppe over første avsnitt om du finner det uinteressant etterhvert. Mat-synser Eyvind Hellstrøm har nytt TV-program å promotere og hva passer vel bedre da enn å fabrikkere en kontrovers. Det klarer Hellstrøm lett ved å anklage Stabburet for å nekte å fortelle hva Grandiosa inneholder, ved å si at “pizzakjøtt” er et mysterium som godt kan være “kylling, hest, esel, kalkun eller storfe” og løpe til sjefstabloid VG. VGs journalist har tatt seg bryet med å nevne at innholdet i “pizzakjøtt” står i innholdsfortegnelsen på hver eneste Grandiosa-eske (storfekjøtt, stivelse, salt, vann, krydder og konserveringsmiddel), men i stedet for å spørre om Hellstrøm har vurdert lesebriller har hun valgt å gjøre artikkelen “balansert”. Balansen mellom en Hellstrøm på PR-stien og Stabburet/Orkla som ikke har noen verdens grunn til å tilfredsstille Hellstrøms ønsker, ser ut til å fungere etter hensikten. VGs gjennomsnittslesere hyller enten Hellstrøms kamp mot den skumle søplegrandiosaen, eller proklamerer stolt at “jeg spiser nå Grandiosa uansett”, mens bare et lite mindretall påpeker at Hellstrøm her er langt ute på jordet. Hellstrøms PR-behov skades selvsagt ikke av at Stabburet ikke vil spille på lag, men han hadde nok klart å få et oppslag om hvor forkastelig produktet Grandiosa er om Stabburet hadde åpnet dørene og hjertene også. Det han derimot ikke hadde klart seg uten er leke-avisa VG.

tl;dr Hellstrøm er en dust som trenger lesebriller. VG er en drittavis.

Men selv om innholdsfortegnelsene på norske varer holder godt for de flestes behov for matvareanalyse er det de færreste som leser disse så nøye (Hellstrøm klarte det jo ikke en gang når han ville lage sak om det) og da er det interessant hvordan navnsetting og reklame stemmer overens med faktisk innhold. I min jakt etter best mulig syltetøy til fornuftig pris og i fornuftig form, så har jeg funnet ut at syltetøy er et interessant kasus i så måte. Det er ikke så vanskelig å sammenligne syltetøy om leser innholdsfortegnelsen, men langt verre om man stoler på syltetøyenes navn.

For å holde analysen til ett merke tar vi for oss Nora. Nora selger vanlig jordbærsyltetøy i 6 forskjellige varianter pluss frosne rørte bær. “Original“, på flaske, “Naturlig lett, mer bær, mindre sukker”, “uten tilsatt sukker” (med søtstoff), hjemmelaget, hjemmelaget moste bær og nevnte rørte bær. Hvilken av disse ville du anta inneholdt mest bær?

Rørte bær kanskje?

Det er i hvert fall riktig, men om du ikke vil ha syltetøyet ditt i bittesmå, svindyre og frosne porsjoner, så er ikke det veien å gå. Så hvem er nummer to? På rask fart gjennom butikken ville vel de fleste tenkt “mer bær“, men så lett er det ikke. Pr 100g er innholdet som følger i variantene: (kilde )

40 g bær
50 g karbohydrat (spesifisert 49 g sukkerarter)

40 g bær
43,9 g karbohydrat

Naturlig lett, mer bær mindre sukker. “Totalt sukkerinnhold er redusert med 30 % for å få plass til mer av de gode bærene”
52 g bær
31 g karbohydrat (spesifisert 31 g sukkerarter)

uten tilsatt sukker (tilsatt søtstoff)
59 g bær
18,9 g karbohydrat (spesifisert 11,6 g sukkerarter)

60 g bær
35 g karbohydrat

Rørte bær
82 g bær
22,9 g karbohydrat

Hjemmelaget inneholder altså 15 % mer bær enn “mer bær“, noe som antagelig forklarer at mengden sukker også er drøyt 10 % høyere. Hjemmelaget er derfor mitt valg. Helst ville jeg hatt moste bær, men da måtte jeg akseptert et enda mindre glass og en 50 % prisøkning på et allerede dyrt syltetøy. Hvor mye kan det egentlig koste å kjøre blenderen noen sekunder til på en ladning syltetøy.

Men vil du virkelig ha mye bær må du altså enten kjøpe frossent, eller gå til konkurrenten Lerum, som har syltetøy på glass med 80 % bær. Dessverre må du da leve med kjipt søtstoff, så for oss sukkersnobber er ikke det aktuelt. Kanskje det er på tide å kjøpe seg større fryser og røre bærene selv?

KRLE – dårlig (skole)politikk

Jeg har så langt hatt inntrykk av at Torbjørn Røe Isaksen er en intelligent og ålreit fyr, men kanskje jeg bare ikke har fått med meg hva han egentlig mener, eller hvor mye ryggrad han har når partiet han er med i driter seg ut, for med KRLE-“endringen” knytter han seg selv til et høydepunkt i skolepolitisk idioti (og skolepolitikk er 99 % idioti, så det sier ikke lite).

Glem varselropene om behov for gjeninnføring av fritaksrett og nye saker i menneskerettighetsdomstolen et øyeblikk, glem hvor virkelighetsfjerne KrF virket når de først klaget seg til K-en, og så sa at den ikke var så viktig likevel, og hvor prinsippløse Høyre har vært generelt for å tekkes KrF dette året og la meg beskrive dette fra lærerens ståsted.

La meg først komme eventuelle kritikere i forkjøpet og innrømme at jeg ikke er (K)RLE-lærer, eller lærer i barne- eller ungdomsskole. Men forholdet til læreplanen er noe av det samme uavhengig av trinn, så helt ukvalifisert er jeg ikke. I 2006 kom det nye læreplaner i alle fag, åpnere enn forrige utgaver, med mer (vel nesten total) metodefrihet og med en medfølgende stor jobb til alle lærere om å konkretisere de overordnede og dels åpne målene og sette dem ut i livet. Basert på tidligere erfaringer og tilgjengelige og nye læremidler har lærerne gjort akkurat dette. RLE-lærere over det ganske land har altså tolket kompetansemålene i læreplanen etter beste evne, valgt læremidler og lagt opp undervisningsplaner etter dette, og undervist faget i 7-8 år før KrF kom med sitt symbolkrav for å støtte den blå-blå regjeringen og før regjeringen nå i høst motvillig la fram sitt forslag til oppfylling av løftet.

Hva lå så til grunn for KrFs krav? Ikke en gjennomgang av innholdet i læreplanene. Kompetansemålene skal jo ikke endres på noen måte. Ikke en gjennomgang av skolenes konkretisering av målene. Her har skoleeierne holdt fingrene unna resultatene av operasjon “likhet gjennom individuelt arbeid”, så politikerne har ingenting å analysere. Ikke en gjennomgang av undervisningspraksis. I hvert fall har det ikke vært et ord om at noen skoler har skummelt lav andel kristendom i undervisningen. Nei, dette er et rent symbolkrav basert på at “sånn var det før”. Men det hadde vel kanskje vært et godt motto for KrF?

Og dette velger så Høyre å bøye seg for. Og hva betyr egentlig handlingene til denne skinnhellige alliansen i praksis for landets (K)RLE-lærere. Jo, de må, om de velger å være lydige ovenfor øverste sjefsnivå i SkoleNorge, gjøre om igjen mye av jobben fra 2006-7-8-9. De må gi noen kompetansemål større plass, og noen mindre. Ikke fordi noen mener disse konkrete læreplanmålene har for stor eller for liten plass i dag, men på grunn av et overordnet pålegg helt uten pedagogisk begrunnelse.

Hvor stor jobb dette er avhenger av hvor mye tid som faktisk går med til Kristendom i dag. Antagelig varierer dette noe fra skole til skole, men om vi bruker antall læreplanmål som en grovt anslag på tidsbruk i dag så betyr det følgende:

  • En knapp tredel (7/22) av læreplanmålene for første til fjerde trinn må strekkes ut til ca. halvparten. (Insert joke about fundamentalists and the value of pi here.)
    To tredjedeler av planene for undervisningsåret og innholdet i lærebøkene må klemmes inn på halvparten av tida, uten å fjerne noen kompetansemål.
  • For femte til sjuende trinn er tallene en drøy fjerdedel (12/46) doblet til halvparten av tida, og 34 kompetansemål klemt inn på 2/3 av skoletimene de gamle planene la opp til.
  • For 8-10 er drittjobben like stor. 13 av 54 læreplanmål skal strekkes fra en knapp fjerdedel til halvparten og 41 læreplanmål skal gjennomføres med en 50 % økning i hastigheten.

Dette er et grovt anslag. Kanskje er alle kompetansemålene under overskriften Kristendom allerede konkretisert og detaljert på en sånn måte at de tar halvparten av tida, mens man danser lett gjennom resten. Kanskje får man telle noen av læreplanmålene for Jødedommen, de som handler om innhold som er felles med det gamle testamentet, som del av Kristendomsundervisningen. Kanskje RLE-bøkene allerede har nok kristendomsstoff til å fylle halve skoleåret og dette likevel ikke er en ekstrajobb uten mål og mening for landets RLE-lærere. Siden jeg ennå ikke har sett en politiker eller RLE-lærer fremme det synspunktet tviler jeg sterkt. Og det viktigste er ikke hva jeg vet eller ikke vet, det viktigste er at KrF, Høyre og Torbjørn Røe Isaksen heller ikke vet, men det driter de altså i.

Jeg har alltid syntes politikerforakt var litt underlig, men min steg akkurat et titalls hakk (på en skala).